SATYRICON «Satyricon & Munch» (Napalm Records)

Munchmuseets samarbeid med de norske black metal-veteranene Satyricon har ikke gått upåaktet hen i mediene. Uten at dette var noe gigantisk sjokk i seg selv.

Dessverre har den offentlige samtalen i stor grad fokusert på en kristen redaktørs ønske om at bandet trekker tilbake sin «støtte» til 90-tallets kirkebranner i Norge. Han om dét.

Det er selvfølgelig en del interessante spørsmål rundt at nettopp Satyricon har blitt hyret inn for å tonesette verkene til landets mest kjente kunstner. Det viktigste er allikevel kunsten selv – og i dette tilfellet musikken.

Fascinasjonen for Edvard Munch er ikke noe nytt i Satyricon-campen. Munchs «Dødskyss» prydet omslaget til bandets forrige plate «Deep Calleth Upon Deep» (2017) – et solid album, der man samtidig fikk følelsen av at svartmetall-maska begynte å bli litt vel stiv for et band som skryter av å være i konstant utvikling.

Og etter flere år som primært businessmann og vinmaker skal ingen anklage bandsjef Sigurd «Satyr» Wongraven for å spille safe med dette nye musikalske prosjektet.

Vi hører at duoen som kompletteres av Kjetil «Frost» Haraldstad har tatt oppdraget med Munch-utstillingen på alvor. Resultatet er overhodet ikke noe album av tradisjonelt format.

«Satyricon & Munch» – som foreløpig er ute digitalt, og kommer på fysiske formater til høsten – er én sammenhengende låt over 56 minutter. Det er ingen vokal, og instrumenteringen hører vi oftere i klassisk og samtidsmusikk enn i (black) metal. Fanskaren Satyricon har bygget opp gjennom 30 år bør være obs på at headbanger-faktoren er lik null.

foto
Platecover «Satyricon & Munch»

Man skal ikke mange minutter inn i denne Satyricon-utgivelsen før tanken melder seg: Det er noe veldig vesentlig som mangler her, nemlig bildene. Men siden musikken nå er utgitt uten visuell hjelp må den selvfølgelig konsumeres og vurderes deretter.

Vi hører at bandet virkelig har lekt seg gjennom det analoge synthesizer-biblioteket. Den svært varierte bruken av synth, spesielt i samspill med theremin og strykere, står for de mektigste øyeblikkene underveis i «Satyricon & Munch».

Bruken av forvrengte gitarer – livsblodet i alle former for metal – ender derimot ofte opp som malplassert søl på lerretet.

Satyricon har ønsket å fange følelsen av Munch med denne musikken. Resultatet er heller at musikken vekker til liv noen av de mange følelsene bildene hans maler frem i oss. Inspirert av Edvard Munchs «følelse over teknikk»-filosofi? OK, men jeg synes allikevel Satyricon treffer bedre med valg av verktøy, og bruken av disse, enn de evner å uttrykke den emosjonelle bredden i Munchs kunst.

Der Munch bruker et stort spekter av farger, er Satyricons pennal fylt med gråblyanter. Partiene med de stillfarne, «rene» gitarene er blant få stråler av lys og varme. Om musikken på denne utgivelsen er satt opp mot eller inspirert kun av deler av Munchs kunst vet jo ikke vi lyttere, men det virker slik.

Det skorter riktig nok ikke på interessante øyeblikk gjennom denne snaue timen i selskap med «alternativ-Satyricon». Til på sett og vis å ha startet på scratch, viser Wongraven et godt øre for å presentere musikken i helt nye klær.

Musikken mangler derimot en god, naturlig flyt – eller dramaturgi, om du vil. De forskjellige delene av komposisjonen knyttes ikke godt nok sammen. Jeg sitter igjen med inntrykket at de liksom bare kommer etter hverandre.

Satyricon uttrykker et ønske om at denne musikken skal settes i bås – som er greit nok. Det ville uansett være en øvelse med svært begrenset verdi.

I lanseringen av utgivelsen presiserer duoen også at dette ikke er filmmusikk. Men på en måte er det jo dét.

Å gi ut lydsporet «Satyricon & Munch» som en selvstendig utgivelse, fremstår som et rart valg. Musikkens sanne verdi blir lettere å vurdere sett i sammenheng med bildene den skal akkompagnere. Dette blir litt som å sitte på kino med bind for øynene.