Kantonas to medlemmer har lang fartstid i en rekke prosjekter, og mange av publikummerne kjente nok i det minste Frode Larsen igjen fra The Band Called Oh! og Kristian Svalestad Olstad fra Leagus. Fra scenen uttrykte da også Larsen stor glede av å se så mange venner i lokalet, samt en viss frykt som følge av at hans gamle sanglærer han dukket opp.
Verken Kantona eller publikum hadde grunn til å frykte noe som helst, skulle deres tilmålte 45 minutter i Verkstedhallen vise. Konserter som dette gir Nordlysfestivalen en egen verdi også for oss som anser finkulturen som bortebane, men samtidig setter pris på ny kvalitetsmusikk som utfordrer ørene.
Etter en opptreden på Festspillene i Nord-Norge i 2018 har det blitt nokså stille fra den relativt ferske duoen. De velger åpenbart sine anledninger med omhu, og Nordlysfestivalen kunne torsdag kveld skilte med et helt nytt og utsolgt konsertlokale til bandets livedebut i Tromsø.
Larsens elektroniske trommesett smeller godt, og Olstads gitar tilfører både melodi, ekstra rytme og atmosfærisk støy. Det industrielle aspektet i Kantonas sound kler kveldens omgivelser godt, men douen spiller allikevel ikke kjølig musikk.
Frode Larsens lyse, myke stemme er som et lunt pledd over musikken. Vokalen låter alt annet enn fabrikkert, selv når den dynkes i autotune. Denne kvelden viser Larsen seg nok en gang som en av landets aller beste soulvokalister, og røsten hans skaper en fin kontrast til resten av uttrykket, som er skarpere i kantene.
Den hovedsakelig mollstemte musikken kler sangerens historier fra ungdomstida på bygda, og ung voksen-tida i byen. Han beskriver både oppturer og nedturer på en måte man lett lever seg inn i. Fortellingene gis ekstra personlighet ved hjelp av brei Sørreisa-dialekt ispedd en naturlig mengde bannskap, og krydres med utradisjonelle sports- og kulturreferanser rett fra ukebladhylla på bensinstasjonen. Kantonas låter fungerer som soundtracket til historiene.
Gjennom hele konserten balanserer Olstad gitarspillet og diverse elektronikk på imponerende vis. Selv om litt av bunnen og melodien i gitaren slås i hjel av murpussen i veggene, klang lyden godt i det gamle industrilokalet.
Kantona lager refrengbasert musikk, men er ikke pop. Duoen er eksperimentelle og lekne både når det gjelder beats, låtstruktur og instrumentering, men ender aldri som noen påtatt kunstinstallasjon. La oss kalle det noe midt imellom, med spor av nu soul, tripp hop, hip hop og plenty med x-faktor.
At interessen for hva som skjer på scenen øker kontinuerlig i løpet av konserten er sjelden, men dette var en slik konsert. Man ble sugd dypere inn i Kantona-universet underveis, og duoen serverte publikum musikalske lissepasninger over en lav sko – selv om ikke alle låtene satt like godt i «nynnehjernen» etter konsertslutt. Kanskje gjenkjenner man også disse melodiene øyeblikkelig, første gang man hører debutplata? Jeg gleder meg til den.