– Når du stiller seg opp på en scene foran masse folk som står og ser på deg, forteller instinktet ditt at du skal bli spist. Det er ren biologi. Så jeg har jobbet mye med det å være på scenen de seneste årene, redefinert hva det betyr for meg, sier Lisa Skoglund.
Lørdag står hun på scenen på Driv med det nye albumet, den andre i rekken, «Gi mæ nåkka ekte å feire» som ble sluppet 10. mars. Det har vært en lang vei hit, men Lisa har tatt seg god tid med vilje.
– Etter det som skjedde etter første albumet, hele det jaget der og følelsen av nå eller aldri, skjønte jeg at jeg trengte pusterom denne gangen. Så vi har brukt tre år denne gangen, prøvd ut, fått avstand, lagt det fra oss og tatt det opp igjen. Jeg er veldig stolt over hva vi har fått til, sier Lisa.
– Jeg var redd for å bli oppfatta som lat
Hun var på turné senhøstes 2019 da panikkangsten plutselig var der. Det var rett før albumslippet av «Dagen æ vinn», rett før korona. Lisa var nysingel og kroppen hadde lenge forsøkt å si ifra om at hun ikke levde sitt sunneste liv. Midt i en konsert i en kirke utenfor Bodø ett sted, sa kroppen stopp.
– Vi klarte å fullføre ved å hoppe over noen sanger og sånn, men da konserten var over stormet jeg ut av kirka og sprang opp på en ås. Der sto det en benk med en setning gravert inn, det sto «trenger du en pause» eller noe sånt. Jeg husker at jeg bare falt sammen, og for første gang skjønte jeg hva det ville si å møte en vegg.
Lisa ble sykemeldt. Det var en slags aha-opplevelse. Hun som alltid hadde kunnet pushe på uansett hvor tøft ting ble, klarte plutselig ingenting.
– Jeg var redd for å bli oppfatta som lat. Det kan hende det er dette nordnorske i oss, at vi kommer fra harde kår og er tøffe, som gjorde at det satt så hardt å innrømme at jeg hadde gått på en skikkelig smell.
Etter over ti år på scenen, begynte hun å tenke at hun kanskje ikke var skapt for dette. Hadde hun i det hele tatt lyst til å holde på med dette?
– Jeg måtte finne ut hva som var viktig for meg, og det var da jeg begynte å se hvor mange søppelverdier og tøv storsamfunnet hadde prakket på meg, på oss. At vi skal være sånn og sånn, klare det og det, sette oss mål, klatre og oppnå suksess. Men egentlig er vi bare mennesker med følelser som går rundt her på jorda og prøver så godt vi kan. Det er nok i massevis. «Gi mæ nåkka ekte å feire» kommer egentlig derifra.
Hater at folk drar stigen opp etter seg
Lisa har vært musiker og låtskriver i over 15 år, men ble kanskje for alvor kjent gjennom singelen «Hjertefyll» i 2018, som ble spillelistet av NRKP1 og er spilt over 700.000 ganger. De tallene forsøker Lisa å ikke være så opptatt av denne gangen.
– Det er mye press den første tida etter release om at alle må høre på det med en gang ellers betyr det at albumet ikke er noe bra. Men det stemmer jo ikke. Jeg er bare veldig glad for at albumet er ute og at den vil være der for alltid. Det betyr at de som ikke har hørt det ennå har noe i vente, og de små øyeblikkene der er like verdifulle for meg som den totale summen av lyttere.
Hun blir oppriktig trist og lei seg når hun tenker på all kunst og musikk som ikke blir lagd fordi veien er så vanskelig. Mye av riggen rundt musikkbransjen er bygd på algoritmer, og da kan veldig mye ikke nå fram, rett og slett fordi systemene rundt hvordan vi konsumerer musikk er basert på modeller som ikke er levedyktig for de aller fleste musikere, forteller hun.
– Jeg blir oppriktig sint og lei meg av det kapitalistiske systemet som forteller oss at musikk og kunst er en konkurranse. Du kommer aldri til toppen, så du kan like godt bare gi opp forsøket og heller lage det du vil lage, ikke noe du tror andre vil høre, sier Lisa og fortsetter:
– Og så blir jeg veldig irritert når musikere gjør det til et poeng at veien skal være vanskelig, og snur seg og drar opp stigen etter seg. Jeg syns vi som er i stigen heller skal tenke hva vi kan gjøre for å gjøre det lettere for dem som kommer etter.
– Jeg er ikke flau
Gjennom 15 år som musiker, har Lisa vært gjennom mange faser og sjangre. Er det noen låter hun helst skulle vært foruten nå?
– Man går gjennom noen faser for å finne uttrykket sitt, og jeg har absolutt prøvd å få plass i noen bokser som ikke var mine. Men jeg tenker at den letinga der er en del av der jeg er nå, og jeg er ikke flau over det jeg har lagd. Jeg spiller fortsatt låter jeg skrev for ti år siden, og dersom de er lagt bort er det fordi de ikke passer inn lenger.
– Gjennom en 15 år lang karriere, hva er det som stikker seg mest ut?
– Hjernen min funker ikke sånn lenger. Jeg var tvunget til å endre fokus for å kunne fortsette i bransjen, og da forsvant sånne tanker. Nå handler det om hver dag, ikke de øyeblikkene som skal definere hvordan det går, sier Lisa og legger til:
– Det er ikke sånn at jeg sitter i lotusstilling hele tida, altså, men jeg har blitt opptatt av å ha det bra.