Det er noe galt med teksten, tenker jeg. Hvorfor har det sneket seg inn i flere c-er og h-er enn nødvendig? Riktig tekst er spesielt viktig når man ser film på et språk en ikke forstår.
Jeg kan ingenting fransk annet enn å be om iskrem eller regningen, og det er det foreløpig ingen som har snakket om, så vidt jeg kan forstå. Jeg ser meg rundt, sitter alene i kinosalen og har derfor ingen å spørre eller utveksle blikk med. Så skjønner jeg det. Det er meningen at det skal være slik.
Et grep for å vise hvor «bondsk» og uforståelig de fra nord snakker. Sh’ti er det franske kallenavnet som brukes på dem som bor i denne regionen, fordi de har en spesiell måte å snakke på.
Det er ingen lovende start for «Velkommen til Paris - (ingenting er som familien...)». Tekstgrepet er bare et av mange feilslåtte valg fra regissør, manusforfatter og hovedrolleinnehaver Dany Boon for å få oss til le. Da helst en sånn kald ovenfra og ned-latter om hvor tufsete noen snakker nord, nærmere bestemt i Bergues i Frankrike. Disse knaillisene der oppe.
La oss si det slik, det er som om vi skulle tekstet skrevet «koffør», «æ» og «kordan» når en nordnorsk skuespiller snakker. For meg bare et fryktelig forstyrrende og unødvendig element, og noe så fransk og snobbete at det er til å bli mer kvalm av enn å spise en hel brie.
Uten å virke fordømmende vil jeg påstå at det er noe typisk fransk. Det å skulle himlet med øynene av dem som er annerledes, sier i de feile tingene, sitter klønete, spise klønete eller er for tykk. Selv om denne filmen også gjør et fattig forsøk på å gjøre narr av overdrevent snobberi, ligger det fortsatt under en slags følelse om at de som kommer fra by og land, aldri vil gå hånd i hånd.
LES OGSÅ: Verdens beste «Truce Crime»-serie
Valentin D (Danny Boon) er en av Frankrikes mest anerkjente møbeldesignere. Siden han flyktet fra hjemstedet har han lagt hele fortiden bak seg. Det vil se hele skraphandlerfamilien sin fra Bergues.
De er så frykteligr at han ikke har snakket med dem på over 20 år og i intervjuer omtaler seg selv som foreldreløs. Den nevnte karakteristiske dialekten har Valentin naturligvis lagt på hyllen sammen med både evnen til å være høflig, blid og smilende. Han og kona Constance (Laurence Arné) driver firmaet sammen og lever et så striglet, overdådig og korrekt liv, at dersom noe skulle rokke ved det vil alt falle sammen.
Gustave (Guy Lecluyse), Valentins bror trenger penger. Derfor bruker han som påskudd til sin mor (Line Renaud) at de må reise til Paris fra nord for å feire hennes 80-årsdag. Etter årevis uten kontakt med sin kjendissønn skal han nå endelig bøte på alt ved å arrangere en storslått fødselsdag. Problemet er at ingen ikke vet at de kommer. Så kommer forviklingene.
En ting er at det dveles urovekkende lite ved den helt hårreisende beslutningen om å kutte kontakt med familien sin fordi de er «harrye». Utenom å være smålig irriterende er det for øvrig ingenting galt, så vidt jeg kan forstå med familien hans. Valentin D har verken vært utsatt for vold, overgrep eller forsømmelse i barndommen. De var rett og slett bare ikke bra nok.
Det premisset må du bare svelge. Noe annet er spillestilen. Her er det slapstickhumor på høyt nivå. Det er helt teater på film. Nærmere bestemt enn salgs moderne form for commedia dell’arte. Samtlige skuespilleres mimikk ser ut til å gjennomføres i den tro om at publikum sitter langt fra lerretet. Hallo, folkens.
Jeg sitter faktisk veldig nært – og de har zoomet inn på dere. I tillegg er det stadig plumpe spøker, kombinert med knall og fall til den store gullmedalje. Selv om det er en komedie har også samtlige kvinnelige skuespillere, uansett alder, valgt å fortsatt holde på den der affekterte franske trutmunnen som skal gjøre de litt ekstra deilig. Det er rett og slett til å bli matt av.
Når slutten også ender opp med å være tidenes merkeligste og mest absurde er det bare å riste oppgitt på hodet. Jeg har ikke sett det som omtales som forgjengeren Velkommen til Shti’ene, det kommer jeg ikke til å gjøre heller.