FRØKEDAL & FAMILIEN, Paradisbukta, fredag
Hun har spilt to av de beste konsertene jeg har sett i byen det siste året. Den ene var en søndagskonsert på et stappa Blårock, med Tønes i duoformatet, der hun var Selve Limet i konserten, med alle gitarkrydderiene og sine dødspresise koringer. Den andre var på Drivs minste scene, under eget navn og med Familien i ryggen. Det var også helt vilt bra.
Siden den gang har skiva hennes, den spellemannominerte «Flora» (som i en fornuftig verden hadde vunnet prisen) blitt spilt jevnt og trutt, i lag med resten av den eminente katalogen. Festival er et annet game. Nu jävlar, skulle vi få se om det duget her.
Såtan, det dugde. Bandet er endret på siden sist hun var. Da var de en kvintett, men er nå redusert til en kvartett, der duden på fele- og barytonmandolin (med forbehold om instrumental inkompetanse) er den eneste igjen. Sjefen sjøl er antrukket i svarte jeans, svarte Doc Martens og en mørkeblå jakke, og selvsagt bevæpnet med sin trehvite Fender Telecaster.
Settinga er egentlig helt perfekt. Smårusten etter gårsdagen, og med en porsjon boknafisk i magen, er Frøkedals avart av britisk folk en helt perfekt motgift mot gruff. Det burde nesten blitt kapslet inn på boks og vært tilgjengelig på blåresept for mentalt trengende som vil ha kos. For kos ble det.
Settet er ganske likt det hun har turnert med tidligere, og bygges forsiktig opp, med hennes sjarmerende feelgood-pludring mellom låtene. Når hun ber hele publikum ta et steg frem, er de ikke tungbedt, og derfra og ut mørner hun kropper og hoder på brillefint vis.
«Er dere klare for orgelmusikk?», spør hun, til høflig «yeahs» fra publikum, bortsett fra en søring i Felleskjøpet-jakke som roper «Kanskje ikke! Liker mer gittar-musikk»! Men ordene hans blir gjort til skamme, da låten «Hybel» drønner ut, der hele bandet – bortsett fra trommisen – spiller orgel, attpåtil firstemt. Underveis i låten knepper hun opp jakken og fremfører resten av konserten med ei gull/beige-farget skjorte.
Jeg hadde personlig ønsket flere låter fra sisteskiva, men gullet kom uansett til slutt, der skivas to første låter – «SØN» og «Set Your Spirit Free» – kommer i den rekkefølgen. Samtidig blåser det opp, og på sistnevnte viftes det lange håret hennes opp, som om det var en musikkvideo fra åttitallet. Hun synger klokkerent, og viser for første gag i gigen at det også bor masse power i henne og bandet. Smelt.
Anne Lise Frøkedal er autoritær, på en rar måte, samtidig som hun er så himla koselig. Man vil bare at det skal vare så mye lenger. Men så er det stopp. Death By Unga Bunga skal på den største scenen og lage lurveleven. Bandet samles foran scenen o g takker, klapper og bukker, som om man var på teater. Nå var man klar for rock’n’roll. Helt perfekt. Suveren konsert, dette.