RÖYKSOPP Hovedscenen, lørdag
Det er ikke ofte det er så høye forventninger knyttet opp mot en konsert, som de få gangene den lokale nasjonalskatten Röyksopp beærer sin gamle hjemby med et sjeldent besøk.
Nå har man vært så heldig å få se elektronikavirtuosene Svein Berge og Torbjørn Brundtland i sitt opprinnelige habitat tre ganger tidligere de siste tolv årene, og samtlige anledninger har utspilt seg som en eneste stor audio-visuell fest.
Forrige gang var faktisk også en lørdag på Rakettnatt, hvor de avsluttet hele festen med en maktdemonstrasjon av en konsert i 2015. Året før hadde de gitt ut skiva «The Inevitable End», ofte omtalt som det som skulle bli «Röyksopps siste utgivelse i tradisjonelt album-format», eller noe i den retningen.
I år har de derimot gitt ut to album (eller ikke-album, om du vil), som de to første delene av storverket «Profound Mysteries», mens tredje og siste del ventes senere i år. Denne trilogien (eller ikke-trilogien) har – av Röyksopp selv – blitt omtalt som deres mest ambisiøse prosjekt noensinne, hvor alle låtene har fått en visuell sidekomponent, og duoen har samarbeidet med kunstneren Jonathan Zawada og filmselskapet Bacon.
Et kvarter over tiden entret omsider Tromsøs egne elektronika-superhelter scenen, denne gangen passende utkledd som to trollmenn på gjennomreise gjennom en psykedelisk neonversjon av Hobbittun. Dessverre uten fullt band denne gangen, men til gjengjeld bemannet med fire dansere.
Under åpningen med årets radiohit «Impossible», så danserne mest ut som stasjonære scenerekvisitter, utkledd som jawaer fra den første «Star Wars»-filmen, men det tok ikke lang tid før de brukte sceneplassen for hva det var verdt, og i settingen kan det kanskje beskrives best som en slags blanding av en bisarr ballett fra en annen planet, mikset med amatørdansegruppa fra musikkvideoen til «Praise You» av Fat Boy Slim. Ganske fett, med andre ord.
Med Berge og Brundtland trygt plassert bak sine skruer og knotter, i en slags lysriggkonstruksjon som vagt kunne minne om en light-versjon av Daft Punks legendariske Coachella-pyramide, var det i grunn dermed danserne som sto for den visuelle festen, selvsagt i tillegg til en sunn dose pyroteknikk, laser- og videoshow.
En annen av årets Rakettnatt-headlinere, Astrid S, har bidratt med vokal på låter fra både «Profound Mysteries» og «Profound Mysteries II», så da var det jaggu praktisk at hun befant seg på samme festival, i samme by, og attpåtil samme kveld.
Men utnyttet artistene seg av denne fantastiske gratismuligheten? Nei.
Kveldens aller største overraskelse var vel heller at hun ikke dukket opp, selv om de spilte låten «Breathe», hvor hun bidrar på albumet. Heller ikke Anneli Drecker dukket opp på låter som «You Don’t Have a Clue», selv om de spilte i hjembyen, så dette var vel et bevisst valg fra bandets side, som i grunnen leverte noe som minnet mer om et DJ-sett enn en konsert.
Her var vel heller poenget å bygge et dansegulv, så høydepunktet for egen del ble da en fin versjon av «Running to the Sea» elegant gled inn i Trentemoller-remixen av «What Else Is There?», som brått skapte rave-galskap over hele torget.
Om noen bare kom for å høre kjente, kjære og gamle slagere, som eksempelvis «Eple» eller «Poor Leno», ble de nok heller skuffet, for denne kvelden kjørte duoen en relativt smal og streng settliste - som tidvis burde kunne beskrives som Röyksopp-ekvivalenten av Bob Dylan-konsertene hvor han står med ryggen mot publikum.
Etter en knallsterk rekke med «Never Ever» og «Sordid Affair», kunne de lett ha avsluttet med «I Had This Thing», som lagde intet annet enn absolutt ville tilstander foran scenen, men valgte heller å trekke det ut med «Do it Again», for å forsikre seg om at publikum hadde fått sitt.
Dette var vel og bra, om enn litt langtekkelig og utilgjengelig her og der, men vi ble underholdt – og vel så det. Det hjelper selvsagt at Röyksopp har superheltstatus her hjemme, men når man får muligheten til å se dem live skal det uansett svært godt gjøres å klare å kjede seg.
