Navn, alder: Lars Martin Myhre, 64 årBand: Lars Martin Myhre m. Terje JohannesenAktuell med: Trippel cd-boks og notebok «45 sanger fra 45 år»Gig-aktuell: Viseklubben Spelt på Skarven, søndag 28/2.

– Kan du beskrive hvilken musikk du spiller?– Søndagens arrangør gir jo et brukbart hint: Viseklubben Spelt. Nå kan jo vise-sjangeren være så mangt og vise er etter min mening ikke en musikksjanger, men en kunstform som benytter seg av mange musikalske sjangere. Det er like mye vise om Lillebjørn synger med string-swing band, storband eller rockeband. Det avgjørende er tekstens betydning og fraværet av iscenesettelse og vokale triks.

– Du får en pistol mot tinningen, og må synge karaoke foran et fullsatt Alfheim stadion. Hvilken låt velger du å tolke?– Da ville jeg nok valgt en låt som har en link til Tromsø for å smiske. Med tanke på pistolen til hodet ville jeg nok kunne levere linja «Har en drøm om å komme hjem» med en viss troverdighet og innlevelse.

– Hva er din verste opplevelse på scenen eller turne?– Etter 45 år med musikk på heltid er det mange hete kandidater, men i bakspeilet elsker man jo de historiene hvor alt gikk galt. Det blir jo gode historier av det.

– Det kunne vært når Arild Nyquist gikk seg vill i Trondheim mellom lydprøve og konserten i Olavshallen og ikke ble funnet før timer etter at konserten skulle startet, eller da Odd Børretzen og jeg gjorde en elegant entre i en fullsatt sal i Risør for å oppdage at noen har henta lydanlegget, eller kanskje da det endte med at jeg kasta en dritings festivalleder på Sørlandet ned fra scenen og ut i salen. En lang historie.

– I ettertid er jo dette bare gode minner, og noe blir jo gode historier øyeblikkelig, som da Arild Nyquist og min låt «Blymandag blues» ved en feiltagelse ble avspilt under «Morgenandakten» i NRK. «Å helvetes mandag, helvetes snørr. Livet er for jævlig og verden no’ gørr».

– Du bookes av Den Norske Opera, og får sette opp hva du vil på den såkalte rideren, uten noen økonomiske begrensninger.– Her trenger jeg ikke betenkningstid: Mitt eneste, ufravikelige krav, helt uavhengig av eventuelle økonomiske konsekvenser er: IKKE FRUKTFAT I GARDEROBEN. Det var det eneste som sto på min og Odd Børretzens hospitality-rider da vi, til vår store overraskelse ble en kjempesuksess. I takt med platesalget ble fruktfata større og større og vi syntes nesten at vi måtte spise litt for ikke å virke utakknemlige, selv om ingen av oss hadde lyst på bananer før spillejobb. Vi hadde derfor et møte hvor vi kom fram til dette ufravikelige kravet. Det gjorde jo ingen ting om det var noen øl og en flaske rødvin tilgjengelig, men det kunne vi fikse selv.

– Nevn et band eller en artist du rådigger, som folk flest neppe ville trodd om deg.– Hehe. Chicago. Jeg begynte å høre på dem i 12-årsalderen og elska dem. Flotte, kjempelange låter, strålende gitarist i Terry Kath, blåserrekke med dritbra arr, dobbelt-LP-er og tekster om peace, love og revolusjon. Etter at Terry Kath døde var det bare love igjen, men det skal de ha: uansett hva Chicago har sunget om har tekstene alltid vært like dårlige. Man kan si at de mista Kath og ble pusete – beklager, yrkesskade. Uansett så har jeg fulgt Chicago i tykt og tynt, uansett kvalitet. Litt som å være TIL-fan kanskje?

– Vi gir deg guddommelige krefter, som gjør at du får gi nytt liv tilbake til en død musiker. Hvem velger du å hente tilbake, fra andre siden og hvorfor?– Hvis det skal være et poeng må det være for å få noe vi ikke har hatt. Noen kunstnere bygger ET hus og pynter på det resten av livet – kanskje bygger ut litt, mens andre bygger nye hus hele tiden. Det er jo ikke noe poeng å blåse liv i noen bare for at de skal lage mer av det de allerede har gjort, derfor må det bli Miles Davis. En musiker som redefinerte seg selv og musikken gang på gang. Han hadde sikkert fått noe helt nytt ut av en runde til.

– For at balansen skal opprettholdes, må en annen musiker innstille sin produksjon. Du slipper å ta livet av noen, men hvilken musiker kunne du tenke deg å bringe til evig taushet? Og hva har vedkommende gjort for å gjøre seg fortjent til det?– Dette er jo en lissepasning til mindre sympatiske sider, men jeg lar meg ikke lure. Jeg har slutta å si at jeg synes ting er dårlig. Jeg sier: «Det er sikkert bra men jeg er allergisk», og ærlig talt så er det mye jeg ikke liker som vettuge mennesker synes er strålende, så jeg kan jo ta feil. Når jeg blir invitert i middager hvor man skal oppgi om man har allergier pleier jeg å svare: Ingen allergier, med unntak av veps og Elvis. I bytte mot en ekstrarunde med Miles Davis, er det nok til det beste for musikken om de fleste av oss tar avspasering.

– Hva er det verste stedet du kunne blitt booka til? Hvorfor?– I disse tider framstår jo en hvilken som helst booking som forlokkende, men russens landsstevne i Kongeparken har jeg ikke veldig lyst på. Det føler jeg ikke at jeg må begrunne.

– Hvis du skulle gjort et sjangerbytte – hvilken musikk skulle du laga da?– Nå jobber jeg innenfor så mange musikalske sjangere at jeg tror jeg må holde meg til mitt, hvis jeg skal ha rester av troverdighet igjen, om det da ikke er en sjanger som heter: Gigaselgende musikk med skyhøy kvalitet og troverdighet. Den bytter jeg gjerne til.

– Når kjente du sist trangen til å banne høyt?– Da jeg så disse spørsmåla. Det er så fort gjort å bli ramma av noe så grusomt som ambisjoner, – av ønske om å fremstå som morsom, innsiktsfull, sjarmerende, veltalende og så videre, men jeg har ikke tid til det, jeg skal jo til Tromsø for å spille.