METTESON Satelittscenen - Rakettnatt, fredag 26.08.2022

Jeg har hørt gjennom låtene til Metteson en del ganger, noen låter mer enn andre, som det jo gjerne er, og likt det. Kanskje har jeg nynnet, bevegd litt på skrotten, blitt glad. Men å oppleve Metteson live, er noe helt annet.

Det er kroppskunst. Jeg har aldri sett, ei heller sett for meg, en vakrere, mer fysisk konsert – og dét helt uten scenografiske hjelpemidler.

Klokka er 22.00 når Metteson kommer inn i en sort buksedrakt uten ermer, og legger seg på den mørke Satellittscenen i en forførerisk positur. Det er rimelig høy partyfaktor nedenfor scenen, idet han åpner munnen, helt uten advarsel, helt uten instrumenter som støtte, og «Hold me like you hold your favourite book» fyller lufta. En sang som høres ut som en film.

Mettesons armer, bein, mage og rygg, snor seg og lager dramatiske, myke, pulserende bevegelser. Det er vanskelig å beskrive den kroppslige maktdemonstrasjonen som foregår fra første bevegelse. Det er noe utenomjordisk ved denne mannen som nærmest skaper en kunstinstallasjon med kroppen sin. Man tør nesten ikke blunke, i frykt for å gå glipp av noe.

Publikum blir stille og kommer nærmere scenen, og det er helt på sin plass. For noe er i ferd med å skje, noe helt eget noe, og det merker både de som har kommet for endelig å få oppleve artisten og de som ikke ante hvem Metteson var før i kveld.

Metteson, som egentlig heter Sverre Breivik og er utdannet skuespiller ved Teaterhøgskolen, har blitt sammenlignet med artister som Robyn, Nils Bech og Perfume Genius. Ja, det er noen likheter musikalsk, men Metteson er noe helt for seg selv.

Han er i konstant, elegant bevegelse på scenen, og leverer den ene bombastiske kunstpop-låta etter den andre. Midt i tredjelåta har han ennå ikke sagt «hei» til publikum og jeg begynner å tenke at det kanskje er dette som er greia hans, en mystisk reise vi skal få lov til å se på, men ikke være en del av. Men så:

– Tusen takk, Rakettnatt! Det er fantastisk å spille her i kveld, sier Metteson med sin lyse, nesten barnlige, stemme og smiler så bredt at man må smile tilbake.

Og så er vi ordentlig i gang, vi er for alvor invitert med på festen. Låter som «Come, Cry», «Never Let Me Go», «Harder» og «Second Heart», hvor Metteson for anledningen har tatt på seg en rosa sjøstjerne-hatt, kommer som perler på en snor, og overraskende mange synger med, både de som kan låtene og de som aldri har hørt dem før.

ALLSANG PÅ GRENSEN: Publikum ga seg hen og sang med Metteson. Og det er ikke merkelig i det hele tatt. Foto: Håkon Steinmo

Det er tydelig at Metteson ikke har kommet uforberedt til Tromsø. I flere låter dukker det opp koreografi han gjør sammen med koristene, og på en låt får han sågar med seg den langhåra gitaristen sin med på noen trinn. Dette er selvsagt også innøvd, men det er noe med lekenheten det hele fremføres med som løfter konserten, forestillingen.

For Metteson digger å stå på den scenen, det kan alle se. Og heldigvis har han mye på hjertet også, som både høres og vises. Jeg er skikkelig fan av artister som tør å skape noe helt eget, som benytter muligheten en scene faktisk er til å pushe grenser, virkelig kjøre show, og der innfrir Metteson så til de grader. Ja, han synger vakkert og låtene er jevnt over solide, men det er helheten ved det Metteson leverer som sender ploppende lykkebobler fra magen opp til hjernen.

Konserten faller litt ved to anledninger, og da er det lett å dra inn lyden som årsak. Det er ikke uvanlig at lyden ikke er optimal på festivalscener, det er mye folk, mange som høylytt må fortelle hverandre om hvor bra det de ser på scenen er, men i noen partier er det som at Mettesons sterke stemme drukner i lydbildet. Og de to gangene han og koristene synger trestemt a cappella, er det noe ujevn fordeling på volumet på de tre mikrofonene. Men pytt sann, man kan ikke henge seg opp i alt.

Og når Metteson avslutter med hans største hit, «Under Your Shirt», er iallfall alt glemt. Publikum går i ekstase, etterfulgt av at artisten gjør det selv, og det er ingen som merker regnet som har begynt å snike seg ned. Jeg gikk fra konserten, våt i håret, og tenkte at dette, dette er bare begynnelsen.

De som ikke sto foran Satellittscenen i kveld, enten fysisk eller mentalt (jeg spår nemlig at et par publikummere ikke kommer til å huske at de var på Rakettnatt i det hele tatt når de våkner), med øynene og ørene klistret til Metteson, gikk virkelig glipp av noe. Et helt univers, faktisk.

En brennheit femmer.