Hellbillies har turnert Norge på kryss, tvers, langs og i bredden i tredve år, og det fins vel knapt et band som er mer selvskreven til en norgesturné etter gjenåpningen av landet.

Fra den spede begynnelse med oversettelser av countryklassikere, har de gradvis gått veien via egenprodusert låtmateriale til en mer rocka stil. Hadde nylig utgitte «Blå dag» kommet tidlig i karrieren deres, vet jeg ikke om noen hadde karakterisert Hellbillies som countryrockere, selv om det fortsatt henger en usynlig cowboyhatt over bandets isser.

Kulturhuset var søndag kveld fylt godt opp med et hovedsakelig voksent publikum, noe som ikke er så rart når et band som platedebuterte i 1992 byr opp til dans. Det er nok mange seniordager som tas ut mandag etter kombinasjonen to glass rødvin og lett øresus.

Bandet tuslet på scenen og gikk rett på «Eit skot te» fra debutplata «Sylvspente Boots», «Eit lite strå» fra 1999 og «Gamle spor» fra 2007. Ingen av disse er av de mest kjente fra Hellbillies, og publikum reagerte med litt avventende applaus.

ASLAG: Vokalist, gitarist, kaptein og første i alt. Foto: Daniel Lilleeng

Vokalist Aslag Haugen tok seg tid til et lite standup-parti, hvor han forklarte bakgrunnen for de litt overraskende låtvalgene: Som en del av bandets tredveårsmarkering, hadde de gått gjennom utgivelsene sine og plukket frem ting de sjelden har spilt live, men som de ville presentere nå. En risikabel taktikk for et band som har så mange sanger publikum forventer å høre. Det er ikke nødvendigvis gull alt som er glemt.

En seig «Hinman og eg» og en tilsynelatende evigvarende «Den grå vegen» truet med å senke et likegyldighetens slør over publikum, før det heldigvis tok av som bare pokker med den – nødvendigvis – støyende «Pille med bråk», den vidunderlig uforståelige «Kvilestein» og hyllesten av rock ’n roll-livet i «Mørkemann».

Det blir tidvis mye lyd fra Hellbillies, noe som kanskje ikke er så rart siden de stiller seks mann sterk og sjelden lar være å gi hele gjengen full anledning til å yte sin skjerv. Et band med tredve års fartstid består ikke av guttunger, men brødrene Haugen har behold sine lange hårmanker selv om gråfargen dominerer.

Konserten ble lyssatt av et relativt konservativt lysshow, med forsiktig bruk av røyk. En bardisk (!) plassert på scenen var et litt kuriøst innslag som snarere virket mer forstyrrende enn samlende for fremføringen.

GITARHELT: Lars Håvard Haugen Foto: Daniel Lilleeng

Gitarist Lars Håvard Haugen er saktens verdt noen egne ord: Mannen tilhører den utrydningstruede arten «gitarhelt», og innehar alle de klassiske kjennetegnene. Han kan få en gitar til å gjøre absolutt hva som helst, muligens med unntak av å fylle ut selvangivelsen.

Det ble sagt om bluesartisten Robert Johnson at han solgte sjela si til djevelen mot å bli en dyktig gitarist. Jeg har ingen grunn til å tro at Lars Håvard Haugen har inngått noen okkult pakt, men om så var, er det grunn til å tro at han har bytta bort sjelene til alle i Ål kommune, skal man legge tilegnede gitarferdigheter til grunn for beregningene.

SATTE FYR: Hellbillies satte fyr på Kulturhusets scene søndag kveld. Foto: Daniel Lilleeng

I «Pela stein» og «Slå hån» gikk det i alle fall unna i et helt umenneskelig tempo en Jerry Reed eller Roy Clark verdig, heftig akkompagnert av Lars Christian Narum som trakterte tangentene med en entusiasme knapt sett siden Rowlf the Dog herjet i Muppet Show.

Med et såpass massivt lydbilde, var det et velkomment pusterom da «Gløymer deg aldri» startet med bare kassegitar og Aslag Haugens vokal, en sang som har fått en renessanse gjennom Emma Solbakkens versjon fra NRK-suksessen «Rådebank». En fin ballade, som fikk langvarig og fortjent applaus.

Fra de amerikanske sørstatene kommer begrepet «blood harmony», som betegner den helt spesielle samsangen som bare to i nær slekt kan oppnå. Aslag Haugen er bandets frontfigur og vokalist, og hans distinkte stemme har kjennetegnet Hellbillies fra første stund, men noen av de flotteste øyeblikkene i konserten var harmoniene som oppsto når også broder Lars Håvard deltok på vokalsiden.

BLODSHARMONI: Haugen-brødrene.

En kan si mye om et band i måten de behandler sine egne største hits på. Det kan sikkert være frustrerende å levere kvalitetsplate etter kvalitetsplate og samtidig vite at kanskje halvparten av de som kommer på konsert er der for å høre én eller to sanger.

Da Hellbillies slo den første akkorden til «Den finast eg veit», kom et hundretalls mobiltelefoner opp i salen; tusentallets svar på lighterflammene som før var de store kjærlighetsballadenes faste følgesvenn. Folket fikk det de hadde ventet på; en nydelig og respektfull fremføring, komplett med allsang og tørkede tårer.

For undertegnede ble høydepunktet likevel «20 år på vegen», en pianodrevet powerballade om et folkekjært bands turnéliv, en «Lodi» for norske forhold. Men om Hellbillies er lei av livet langs veien i et «litt for langstrakt land», skjuler de det godt.

Da lysene ble slått på etter en heidundrende «Krasafaren steinbu», ruslet fornøyde tromsøfolk ut i høstregnet. Ei godt voksen dame traff en kollega i trappa og ropte muntert: «Nå har vi masse å snakke om i morgen». Jeg tipper det gjelder mange av de frammøtte.

TAKKET TILBAKE: Til slutt fikk også publikum sin velfortjente applaus, etter knappe to timer med Hellbillies.