Big Kizz er kanskje ikke bandet som vil ta en hel verden med storm, men det er en gjeng som likevel er i stand til å lage et helvetes superbt lurveleven perfekt egnet til å feste uhemmet av, med endeløse mengder av fluidum, rennende over bord, benker, gulv og ned langs veggene.

Bandet, hvis navn høres ut som en uheldig blanding av Bucks Fizz og Kiss, er heldigvis en fjong konstellasjon menn som har fine meritter fra andre band som Graveyard (Axel Sjöberg), Lady Banana (Pontus Westerman) og Spiders og Witchcraft (John Hoyles). Og de spiller energisk høyoktanrock i spennet mellom sine egne landsmenn i The Maggots, amerikanske The Woggles og salige Killdozer (sukk).

Særlig vokalen minner om Michael Gerald fra sistnevnte, der det surkles i svelget og brøles fra bunnen av lungene så det høres ut som han ikke har inntatt annet enn sterke sigaretter og bootlegwhisky, der glassene, flaskene og askebegrene har blitt spist opp etter hver runde.

Det verste av alt er at låtene også smeller fryktelig fint fra seg. Fra harde rumpesparkere (som singelen «I Want My Girl») til kraftige og såre soulballader («Long Distance Call» er vondtgodt å høre på). Versjonen av Bikini Kills «Rebel Girl» (omskrevet til «Rebel Boy») er også knall.

Så hvor tar de fra, disse svenskene? Jeg skjønner det ikke, for det bare popper opp sånne band, hele forbanna tiden. Men godt er dét, og hvis ikke dette bandet er latterlig bra live, skjønner jeg ingenting. Jeg heier ikke på Sverige i idrett. Aldri. Snarere heller tvert imot. Men hvis rock var en idrett, hadde jeg slitt. Så fuck Zlatan og heia Big Kizz!