Rock, er derimot en hundre prosent treffende beskrivelse.

Jeg vil ikke påstå at The Dogs redder rocken årlig, med sine albumslipp hver bidige første nyttårsdag. Oslo-bandet viser derimot hvorfor denne utrendy uttrykksformen er noe av det deiligste på jord.

Etter at en rekke av ypperlige album har bragt The Dogs opp i toppen av norsk rocks eliteserie, er det allikevel lett å motta nok en dose av samme snacks med et bortskjemt skuldertrekk.

På sekstettens sjette album på drøye fem år sørger denne gjengen for så mange spontane gledesrush, at forutsigbarheten aldri blir et tema.

The Dogs er uansett ingen one-trick pony. Garasje- og punkrocken sørger for en kledelig bred beinstilling, men suppleres av det gode øret for pop som frontmann og formann Kristopher Schau viser i låtskrivinga.

Skranglegjengen fra debutplata «Set Yourself On Fire And Follow The Smoke» er nå erstattet av en topptrimmet maskin. Dette, pluss selve kvaliteten på musikken, samt forrykende liveshow har gjort The Dogs til et av landets største rockband.

Siden forrige album har en svenske har overtatt farfisaorgelet fra Christian Spro, men så vidt jeg vet er det Sweden-vokalisten som står bak tangentene på «The Grief Manual».

Den største musikalske forandringen – bortsett fra at tidligere Idol-deltaker Jorunn Stiansen gjør en flott duett ut av «Prelude to Murder» – kommer uansett i form av låten «Primitive Etchings». Schau laget glimrende powerpop i sitt gamle band The Terrifieds, og The Dogs har definitivt også lykkes med mer svulstig materiale, som «Are You With Him Now» og «Stay Away From Her». «Primitive Etchings» blir allikevel en elefant i rommet.

At Mads Martinsen (som for øvrig drar nye ess ut av gitarhalsen på hvert nye album) på denne låten åpenbart er byttet ut med U2s The Edge, er snodig. At man kan dra paralleller til indierock med Coldplay-refrenger, føles som å få en iskald, våt mannshånd lagt over nakken når man forventer en varm og myk kvinnelabb.

Strykerne og gitarspillet er langt mer kledelig på «Her Last Song», som minner om noe en mer maskulin Gene Pitney kunne ha kreert i kompani med mollgrep-punkerne The Murder City Devils. Dette er også platas skumleste låt, godt hjulpet av Schaus tekst, som like gjerne kunne ha vært et avsnitt i hans begravelses-essay «På vegne av venner».

«Lie To Me» er en usannsynlig tøff avslutning på skiva. Gitarriffet og «bassismen» til Roar Nilsen bringer tankene til Stooges-klassikeren «T.V. Eye» – men toppet av et refreng som får festen til å gå totalt av hengslene.

Jevnt over, er ikke låtene på «The Grief Manual» like sterke som på The Dogs’ foregående albumtrilogi. Men den antatte rock’n’roll-guden Rockinitis kan med trygghet fortsatt nikke anerkjennende, med djeveltegnet intakt, og si: God Bless the Dogs!