Mange har kanskje sett fotograf Lene Marie Fossens selvportretter. Ekstremt sterke bilder av et menneske som alt annet enn rosemaler hvordan det er å leve med den psykiske lidelsen anoreksi. Bilder man nesten får fysisk vondt av å se på. Under årets TIFF kan man se filmen «Selvportrett» som følger Fossen.

Både for å fortelle historien om henne som kunstner, men også for å vise hvordan det er å leve med en så grusom sykdom. En sykdom som hun fikk allerede som tiåring og som til slutt tok livet av henne.

Før hun døde, fikk hun se filmen om seg selv og godkjenne den. Det fikk også foreldrene hennes.

– Vi visste hele veien at filmen eventuelt aldri ville bli gitt ut. Sånn må det nesten være med denne type arbeid. Allerede da vi gikk inn i prosjektet visste vi at hun var så alvorlig syk at hun kunne dø av dette når som helst. Intensjonen og håpet var at vi skulle følge Lene gjennom kampen, men at hun kom ut av det og kunne leve livet på en friskere måte, sier regissør Margreth Olin, som har laget filmen sammen med Espen Wallin og Katja Høgset.

– At hun skulle vinne over sykdommen. Men så ble ikke livet sånn. Med dokumentarer har man alltid en åpen slutt, for man vet ikke hvordan det blir, fortsetter hun.

Photoshop-hjelp

Olin er filmskaperen bak dokumentarer som «Ungdommens råskap», «Kroppen min», «Barndom» og «Mannen fra Snåsa». Sistnevnte åpnet for øvrig TIFF i 2016. Men det startet ikke med henne. Det startet med Photoshop-hjelp og et vennskap.

Les anmeldelsen av filmen her!

– Jeg hjalp Lene Marie med Photoshop via e-postkorrespondanse i to-tre år og ble på den måten kjent med henne og bildene hennes. Da gikk man fra å være en type mentor til å bli en venn, og da la jeg merke til at det ikke var så mange som gjorde noe for henne. Jeg ble fascinert av bildene hennes og av Lene som kunstner. Hennes historie rørte meg og jeg ønsket å forstå sykdommen hennes bedre, sier Wallin.

FLERE ETISKE SPØRSMÅL: De tre filmskaperne måtte ta mange etiske hesnyn i møte med Lene Marie Fossen, som var alvorlig syk. Foto: Håkon Steinmo

I 2014 fikk han derfor ideen om å filme Lene Marie Fossen på sine reiser til Chios og etter hvert Lesvos i 2015.

– Hjemme satt hun mye inne, så det var på tur hun virkelig levde, sier Wallin og fortsetter.

– Sykdommen er så kompleks og hun var ivrig etter å få ut historien, men jeg var alene om det og visste ikke hvor jeg skulle begynne.

Grepet av bildene

Det er her Olin kom inn i bildet. Det var først og fremst Fossens fotografier som grep og vekket hennes interesse.

– Det var det umiddelbare som oppsto i meg da jeg ble forelagt bildene til Lene. Jeg hadde aldri sett noe slikt før. Verken i Norge eller noe annet sted. Hun har en måte å kommunisere gjennom bildene på som er dypt berørende og opprørende. Hun har en klar vilje til å kommunisere noe, samtidig som de holder en veldig høy klasse rent fotografisk.

Filmmaterialet som allerede forelå hadde kvaliteter, ifølge Olin, som gjorde at filmen kunne gå opp på det store lerretet.

Det i kombinasjon med at Wallin ikke trodde at en film kunne «redde henne», han ville vise fram hennes kunstneriske talent og gjennom det bringe noe godt inn i hennes liv. Det var avgjørende for Olin at foreldrene til Fossen var med på laget.

DØDE FØR FILMEN KOM UT: Lene Marie Fossen døde i oktober i fjor og fikk aldri set filmen møte sitt publikum.

– Lene Marie hadde klare tanker om hva hun ville med bildene sine og vi hadde en felles forståelse av hva det å medvirke i en film betyr. Det var avgjørende for å legge et grunnlag for å jobbe med en som er i en så utfordrende sykdomstilstand som hun var, sier Olin.

En annen utfordring var at Fossen også tidvis gjemte seg for helsevesenet.

– Jeg var aldri tvil om henne som bærende subjekt i en film, men jeg måtte vite at hun hadde kontakt med helsevesenet for å gå inn i dette, sier Olin.

Skam og tabuer

Det var blant annet disse etiske problemstillingene som gjorde at filmskaper Katja Høgset også ble involvert i prosjektet. Hun jobbet da med filmen «Fengslet og forlatt» fra 2018, som omhandler de alvorlig psykisk syke ved Ila fengsel.

– Espen hadde en nær relasjon til Lene. Et vennskap som strakte seg langt utover rollen som mentor. Det krevde at jeg måtte ha en annen relasjon til henne. Katja jobbet da med mange etiske, fortellertekniske valg, og det å invitere henne inn prosjektet bidro til at vi alle tre fikk ulike roller og funksjoner i prosjektet. Han ble mer en pårørende, mentor og venn, mens vi fortsatte med regien, sier Olin.

– Det er mye skam og tabuer knyttet til anoreksi, og Lene har selv valgt å gå ut med bildene sine som forteller sin historie, så handler det om hvordan vi skal forvalte dette. Vi hadde mange diskusjoner og tanker underveis, men vi har hatt en tett dialog med hverandre, henne og familien hennes, sier Høgset.

– Det var opp til henne og de rundt henne å invitere oss inn. Når man er så alvorlig psykisk syk som hun var, var det viktig å ikke utfordre henne på områder som gjorde at sykdommen eventuelt kunne eskalere. De triggerne som er farlige for henne holdt vi god avstand til. Det handlet om å forstå sykdommen og balansere rundt denne, sier Olin.

– Hva er et eksempel på en slik trigger?– Det jeg kan si, uten å gå helt konkret inn i det, er at det er rutiner som egentlig ikke er rutiner, men mer tvang. Vi gikk ikke inn i det. Den som skulle utfordre det måtte være en behandler, en fagperson som kunne følge opp Lene på en ansvarlig måte. Vi laget en film om mennesket Lene, det kan kunst og film å gjøre. Pasienten Lene Marie Fossen er helsevesenet sitt ansvar. Dette var viktig.

– Hun kjente sine egne begrensninger, noe som ga oss en tydelig rettesnor. I tillegg til at vi har hatt kontakt med fagpersoner vi har rådført oss med underveis, sier Høgset.

– Som planlagt

Underveis måtte filmskaperne sette seg ned og snakke med hverandre og de involverte om de skulle fortsette.

– Slik var det ved alle korsveier. Også med tanke på lanseringstidspunkt. Selv om det kjennes veldig tett på, som det jo er, så er det som nå skjer, at filmen kommer som planlagt, Lenes sterke ønske. Hun ville at vi skulle holde premièredato og foreldrene støttet det. Jeg lovte henne det, sier Olin.

– Hun sa «gjør det som om jeg fortsatt lever», sier Wallin.

– Hadde hun vært her nå og vært frisk nok til det, ville hun vært med oss og pratet rundt om i landet, for hun ønsket at folk skulle forstå, sier Høgset.

– Var det skummelt å jobbe med en såpass sårbar materie?– Det er ganske tøft å være så nært på den livskampen Lene sto i, og det som er vanskelig var at hun hadde så lyst til å leve, så mye livskraft. Underveis i filmingen var Fossen og moren involvert i en trafikkulykke som ga henne en nakkeskade. Etter at hun var i ulykken mistet hun litt av det håpet.

– Vi alle hadde et håp om at det skulle gå bra, men det er hjerteskjærende når det ikke gjorde det, sier Høgset.

Klamret seg til sykdommen

I filmen følger vi Fossen på hennes reiser, vi møter henne fortvilt hjemme på Toten med moren og vi får være til stede når hun imponerer den velrenommerte fotografen Morten Krogvold med sine portretter. Spesielt de av seg selv.

– Hun fikk kjenne på at hun var en god fotograf og kjente at hun kunne klamre seg til det fremover, istedenfor til anoreksien som hun opplevde hadde vært og var hennes trygge base. Etter ulykken ble foto usikkert for henne og dermed klamret hun seg igjen til anoreksien, sier Wallin.

– Lene Marie var flink å vinkle ting positivt. Når hun en gang fikk betennelse på øye så gikk det greit, fordi det var ikke på øyet hun brukte når hun skulle ta bilder. Den delen av henne fikk kjørt seg da synet ble enda dårligere og hun fikk en nakkeskade. Da klarte hun å projisere en mørk fremtid for seg selv. Men vi er ikke behandlere, vi er dokumentarister og måtte følge henne, ikke prøve å behandle henne, sier Wallin.

– Men hva kunne dere gjøre?– Løfte kunsten hennes ut. Hun sier i scenen med Morten Krogvold at hun vil vise fram bildene sine. Det sier noe om kraften det er i å kunne skape. Hun var selvlært så hun har denne stemmen og dette behovet for å sette avtrykk og skape noe, sier Olin.

– Hun levde ikke sterkt, men hun opplevde enormt sterkt. Den sanseligheten ble nøkkelen i klipperommet, sier Olin.

I filmen ser vi at hun får objektene til å posere uanfektet, den lille skjøre kvinnen virker uredd og trygg i møte med de hun skal ta bilder av.

– Hun var stengt inne i en barnekropp, men hadde en gammel sjel. Noe som kan se i måten hun møtte eksempelvis flyktningbarna på Lesvos. Lenes kunstneriske begavelse kom ikke fra anoreksien, men tvert imot. Anoreksien tok livet av henne, som gjør at vi ikke får sett mer av kunstnerskapet, sier Olin.

Vil skape forståelse

De tre filmskaperne håper at de ved å reise rundt og vise filmen vil skape diskusjoner og viktige samtaler omkring psykisk helse og anoreksi.

– For Lene startet sykdommen med en dyp uro og engstelse. Mange får hjelp og mange blir friske, men mitt inntrykk er at jo lengre du går uten behandling, jo vanskeligere er det å komme seg ut av det. Det er viktig å snakke om årsakene, som er veldig individuelle og hva slags type behandling som egentlig hjelper. Det å bli møtt som et menneske og ikke bare bli «foret opp», sier Høgset.

– Anoreksi er komplekst. Hvis vi kan bidra til å åpne opp og skape mer forståelse for en svært skambelagt lidelse, så var det Lene og vårt håp. Det er helt avgjørende at folk tar kontakt med helsevesenet og får hjelp. Det har skjedd mye siden Lene ble syk, det er mer kunnskap i dag, sier Wallin.

- Vi ser på Lenes kunst, det hun uttrykker og vil fortelle oss, og hennes historie som et viktig tilfang til en større forståelse av mennesket bak diagnosen. Bak en slik sykdom ligger det en eller annen form for angst og vi kan med denne filmen også snakke om angstlidelser generelt, sier Olin.

– Det er en sykdom som kan være triggende for mange, hvordan har dere tenkt på det?– Det er mye å si om det. Det som er enormt viktig er at man må få hjelp når man ber om det. At man ikke settes på en venteliste, men at det starter opp en aktiv behandling, sier Olin og fortsetter.

– Filmen ansporer til mange diskusjoner. Vi har diskutert om bildene hennes kan ha en smitteeffekt. Det er andre og dypereliggende årsaker bak alvorlig anoreksi. Etter at Ari tok livet sitt har det kommet et behov for å snakke om selvmord. Vi må ikke ha berøringsangst. Vi må faktisk snakke om det. Jeg tror at talen til Maud (Angelica red.anm.) som innstendig – ved sin fars kiste – ba folk som trenger hjelp om å ta kontakt og be om hjelp er beviset på viktigheten av en slik debatt rundt psykiske lidelser. At vi åpner disse rommene er helt avgjørende.

– Lenes liv var preget av mye smerte og det er det man sitter igjen med. Det er vondt, sier Høgset.