– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, hvilket fonogram tar du med deg?– Jeg hater den slags spørsmål! Haha! Men OK, da. Det blir nok «Forever Changes», selv om jeg vil savne Roky Ericksons stemme og Hendrix’ gitar i dette svaret mitt.

– Haha! Det er det som er så kjipt med dette konseptet: You can’t have’em all! Også fikk du nevnt både Roky og Hendrix, så de blir med oss i ånden. Men tredjeskiva til Love er jo en instant klassiker, fra det herrens år 1967, som betyr at du må ha oppdaget den lenge etter skiva kom. Husker du første gang du hørte den?– Nei, det gjør jeg faktisk ikke, som jeg faktisk gjør med mye annen musikk. Jeg kan for eksempel si helt konkret når og hvor jeg var første gang jeg hørte 13th Floor Elevators og flere andre band og artister, men akkurat med Love er jeg litt usikker.

– Begrunnelsen for hvorfor jeg velger akkurat den, er at «Forever Changes» er den plata jeg tror jeg har hørt flest ganger, og at det fortsatt låter friskt og kult. Den er så lesset med kvalitet, og hver gang man hører den er det fortsatt slik at det kommer frem nye detaljer jeg ikke hadde lagt merke til, og at det dermed er ei plate som er perfekt å ha med, som den eneste, på en øde øy.

– Her må jeg si du tar premisset på alvor. Men er veldig enig! «Forever Changes» er ei skive man aldri føler seg ferdig med, og som er vanskelig å bla forbi uten å sette på. Du er jo en sjeldent interessert nerd når det kommer til musikk. De fleste har en mentor, eller flere, gjerne i barndommen, som har vært viktig for ens musikalske retningsvalg. Enn du?– Ja, det var jo ikke internett da jeg var tenåring. For å si det sånn. Haha! Men min litt eldre bror spilte mye musikk, og penslet meg inn på masse bra da jeg var 10-11 år, men fra jeg var rundt 15, 16 år begynte jeg å lese, famle og undersøke meg frem til egne ting. Roky Erickson, Electric Prunes, sekstitalls-psych og garasjerock var det jeg falt lett for.

– Og her kom Love inn i bildet?–Ja, de og masse annet. Husker jeg kom over «Politikens rockleksikon», forfattet av journalisten Jan Sneum, og her snappet jeg opp av tips og anbefalinger av mytologiske undergrunnsband og artister jeg så gikk ut og lette etter i diverse platesjapper. Det som var kult på den tiden, var det er fullt mulig å finne undergrunnsrock fra 60- og 70-tallet til en helt fornuftig penge, for på den tiden virket det som denne musikken var litt glemt. Og det var jo helt topp for en som hadde forelsket seg helt i den lyden og den musikken.

– Jeg pleier å spørre om folk har sett den utvalgte artisten live. Nå er jo Loves frontfigur og hjerne, Arthur Lee, død. Men så du Love da de spilte på Roskilde i 2002?– Ja, det gjorde jeg! Jeg så også Arthur Lee første gang han var i København, i 1996, og en gang noen år senere, etter hans to år i fengsel, med Baby Lemonade som backingband. Og dernest på Roskilde. Det var helt fantastiske konserter jeg er veldig glad jeg fikk med meg.

– Skjønner jeg godt. Men hva er det aller beste du har sett live, da?– Tror det må være Dead Moon, på Loppen i København i 1992. På dette tidspunktet hadde de gitt ut tre, fire skiver, og jeg hadde ikke hørt noe av dem. Men jeg visste at Fred Cole, frontfiguren, var mannen bak 60-tallsbandet The Lollipop Shoppe, og jeg elsket singelen «You Must Be a Witch», så da dro jeg og 20-30 andre og så dem. Også startet de med nettopp den låten! Det holdt på å blåse hodet av meg, så tøft var det.

– Damn. Men de gjorde den ofte live.– Jaja, men dette var første gang. Og deretter spilte de to sett, og det var null fall i kvalitet. Det låt helt unikt, og det var så hundre prosent på deres premisser. Ikke var de teknisk proffe musikere, men de hadde en attitude, en råskap, et sound og så ut som de mente hvert sekund av deres performance. Etter konserten kjøpte jeg alle skivene de hadde til salgs og har vært fan siden.

– Det er vel få band man mer må ha sett live for virkelig å skjønne deres iboende genialitet?– Det er riktig. Jeg har forsøkt å spille skivene deres til venner som ikke har sett dem live, men da er det vanskelig å nå helt inn med musikken.

– Amen. Hvis du kunne skrevet noen andres låt, da?– Van Dyke Parks og Brian Wilsons «Surf’s Up».

– Den så jeg, av en eller annen grunn, ikke komme!– Jeg vet ikke hvorfor det blir akkurat den, men jeg har hatt en periode de siste månedene, hvor jeg har forsøkt å lytte til alt fra jazz og klassisk musikk og mye annet enn det jeg normalt hører på. Men «Surf’s Up» kommer jeg hele tiden tilbake til, for når du dykker ordentlig ned i den teksten, og setter deg inn i låta, blir iallfall jeg blåst over ende. Og det er jo dette som er så fantastisk med musikk, at man hele tiden oppdager noe nytt, både musikk man aldri har hørt før, men også nye elementer i musikk man allerede har hørt mye på.

– Ja, takk og lov. Jeg sender deg ut på øya, men du får med deg et hjelpemiddel. Hva blir det? Sopp?– Haha! Nei, det tar jeg for gitt at vokser vilt der ute, de vokser jo alle steder. Så jeg tar med en gitar, for dens selskap kan jeg leve lenge med, i hvert fall hvis jeg får med ekstra strenger.