Jeg er heldigvis ikke alene om å ha hatt høye forventninger til Isáks debutalbum. Det er uansett en fryd å høre at trioens rekke av knakende gode singler ikke representerte middagshøyden, men snarere starten på noe enda større. «Ealán» er en plate ulik alt annet tidligere produsert på norsk jord.
Isák lager flerbruksmusikk i praksis. Her kan man både drømme seg bort i det storslåtte musikalske landskapet som trioen skaper, eller danse til pulsen av en musikk som føles sjeldent levende til å være semielektronisk.
Komponentene er ikke originale, men sjangeruttrykkene kombineres på lekkert og intelligent vis. Isák har allerede «ufarliggjort» joik for et bredt publikum, ved å gjøre joiken til en sentral del av et bredere poputtrykk.
Enda viktigere er det at Ella Marie Hætta Isaksen og hennes band videreutvikler denne samiske uttrykksmåten, som til nå har blitt misforstått, gjort narr av eller ignorert av altfor mange – inkludert meg selv. Man kan umulig avfeie skjønnheten i tittelsporet, «Máze» eller «Mun Lean Dás».
Isaksen, eller Ella Marie som hun allerede heter i vår kollektive bevissthet, har en stemme full av autoritet og troverdighet. Hun er, på tross av sine TV-eventyr, ingen konkurransesanger. Ella Marie borer mye dypere enn som så, og at denne sangeren fortsatt kun er 20 år gammel, er smått utrolig. Det oser så mye personlighet av denne musikken, at en halvgammel tulling som undertegnede blir direkte rørt.
Tanaværingen er dog ikke alene om å gjøre Isák til et helt unikt band. Produsent og «kapellmester» Daniel Eriksen blottlegger et stort musikalsk repertoar bak synthen. Mye av de siste års elektroniske popmusikk har endt opp med å låte altfor likt. Disse ni låtene har derimot både egenart og variasjon i arrangementer og låtstruktur. Musikken er catchy, men befriende lite forutsigbar.
Bodøs egen Prins av Perkusjon, Aleksander Kostopoulos, er også en x-faktor for bandet. Rytmisk sett, er dette albumet rikt på impulser og fiffige detaljer. Trommeslageren gir musikken en kontant beat der det kreves, skyter inn ekstra energi, og holder musikken på tærne.
Ikke alle låtene på Isáks debutalbum gjør like sterkt inntrykk som høydepunktene «Máze», «In Comparison», «Patience» og «Feathers». Jeg våger allikevel påstanden at ingen annen norsk popartist har like høyt toppnivå som denne trioen. Ingen skiller seg like tydelig og positivt fra massene av homogen elektropop, som Isák. Det siste anser jeg mer som et faktum enn en mening.
data-type="a" data-id="105882044">
