ERLING RAMSKJELL «Overaltover» (Westergaard Records)

Under to måneder etter en anti-kjedelig platedebut med bandet Hva Er Det Som Spiser Meg Om Natten, i tospann med Tromsø-rapperen Klish, triller Erling Ramskjell ut nye lyder i mørket.

Artisten fra Saltdal og Hamarøy har en fartstid på rundt 30 år, og han har aldri sittet på hendene med kjeften lukket. I pandemitida har Ramskjell åpenbart giret enda et hakk opp, til et hyperaktivt modus.

I tillegg må han ha brukt de siste årene på å være hyper-sosial. Enten i møter via computeren, eller i godt, gammeldags øye-til-øye-format. Det har i alle fall skjedd mye øre-til-øre, da disse ni låtene er duetter med ni forskjellige musikalske partnere. Uavhengig av hvordan disse sangene er spilt inn, hører vi genuin nærhet i utvekslingen av ord og toner.

Det er en tydelig «opposites attract»-faktor her. Ramskjells tørre crooning danner et utradisjonelt, men intenst partnerskap med kvinnestemmene på «Overaltover».

Innledninga «Fri?» er et smykke av en melodi. Det låter som nordnorsk visetradisjon utført med latinsk sans for drama, som gir mye ekstra krydder på tunga og schwung i hofta. At Erling Ramskjell deler mikrofonen med sin søster Bjørg i førstelåten, og runder av plata med en trall sammen med mamma og pappa, blir rørende. «Aldri for sent» formidler de sterke båndene som knytter familier sammen; håp, savn og kjærlighet.

Innimellom disse bokendene finner vi mye god hummer og kanari for øret. Deriblant den seige, blågrå poplåten «Ingen legende igjen», som slekter på Erling Ramskjells «supergruppe» Likholmen. Forskjellen er at Ingeborg Oktober og Stefan Sundström er byttet ut med Ramskjells onkelunger Kaja og Luca, som gjør jobben som englekor i refrenget.

Men dette er ikke kun et familieforetak.

Herr Sundström dukker faktisk opp – med nevene knyttet og hakepartiet hevet – i den rebelske skranglerockeren «Vi vs dem». Klish står for platas mest angstfulle og intense bidrag i den glimrende «All tid e merkelig».

Line Saus fiffer opp den subarktiske cowboyballaden «Gå med me» med rause doser mystikk, og Eva Trones bidrar til at «Lat som» drypper av bittersøt tristesse. Nikoline Spjelkavik gjør på sin side den energiske miksen av rock og trip hop i «Elsk & Ær» ekstra skummel.

Skal jeg være allikevel være frekk nok til å plukke ut kun en favoritt fra denne duettfesten, blir det «Slag» med Elin Oskal. Her snakker vi godlyd av så pompøse proporsjoner at det grenser til musikk Disney kunne ha brukt i en av sine dramaklassikere.

Melankoli er et ord som misbrukes om veldig mye musikk, så lenge det er en mollakkord eller to innenfor hørbar distanse. I Erling Ramskjells tilfelle er derimot melankolien hovedkomponenten. Det er nerven som går gjennom ryggmargen i komposisjonene.

Fellesnevneren for innholdet på «Overaltover» er de sterke, og vakre melodiene. Lydmessig favner nemlig dette plateprosjektet vidt. Ramskjell viser vingespenn som ei havørn som sonderer de kunstneriske terrenget, og han lander ofte med føttene på hver sin side av musikalske grenser.

Vi hører at produsent Are Bredal Simonsen har kommet på jobb med ei stor verktøykasse, der mange av disse er tatt i bruk av kyndige hender. Her blandes akustiske instrumenter, der man virkelig hører det knirke i treverket, sømløst med kalde, elektroniske komponenter.

«Viserock» høres egentlig ut som en forferdelig gubbete sjangerbastard, men Ramskjell mikser og trikser med lekne hender. Han etterlater seg da også tydelige fingeravtrykk på resultatet.

At Erling skulle finne formtoppen etter så mange år i «gamet» er prov på en utømmelig kreativitet.

Dette er salt og værhard, men også lun musikk som både svir og lindrer. Erling Ramskjell viser seg som en av de mest fascinerende organismene i den norske musikkfjæra. I «Overaltover» har han laget årets beste duettplate.