«KAMPEN OM NARVIK – HITLERS FØRSTE NEDERLAG» (Norge 2022)

1t 48 min.

Regi: Erik Skjoldbjærg.

Med blant andre Carl Martin Eggesbø, Kristine Hartgen, Stig Henrik Hoff, Henrik Mestad, Mathilde Holtedahl Cuhra, Kari Bremnes.

Det har nesten hvilt en forbannelse over «Kampen om Narvik», en norsk storsatsing man har lest om i mange år, og der diverse hindringer har utsatt og utsatt den endelige premièren. Sju års planlegging skulle materialisere seg med innspilling i mars 2020, før pandemien kom og satte en stopper for det.

Andrebølgen med smitte i 2021 utsatte det enda en gang, og da Russland invaderte Ukraina, ble en planlagt premiere flyttet nok en gang. Man skulle tro det var ei ny skive med Guns ‘N Roses det var snakk om, så mange utsettelser det var snakk om.

Første juledag skal den endelig slippes løs på folk, men i helga har Narvik og Tromsø fått se den etterlengtede filmen, og søndag kveld var regissør, fotograf, statister og en rekke av skuespillerne og kastet glans over en nesten fullsatt Aurora Kinos storsal.

Den offisielle norske historien om andre verdenskrig har lenge vært kritisert for å være altfor fokusert på det som skjedde lenger sør i landet, med gutta på skauen, Max Manus, kampen om tungtvannet og så videre, og at det som skjedde i Nord-Norge, der alt fra nedbrenningen av Finnmark til de voldsomme kamphandlingene i Narvik og Gratangen, har blitt ufortjent satt i skyggen.

Jeg husker selv at min eminente historielærer på videregående, Lornts Bartnes, hyttet med nevene over hvor lettvint og skuffende kort denne biten av andre verdenskrig var viet i skolebøkene, at her var det pinadø heftige krigshandlinger, og at det var nettopp i Narvik Hitler led sitt første militære nederlag.

Dette bildet er heldigvis gradvis korrigert, både gjennom offentlig debatt, men der også tromsøforfatter og -journalist Asbjørn Jaklin gjennom flere bejublede bøker har satt realitetene på plass og i det relieffet det fortjener.

«Kampen om Narvik – Hitlers første nederlag» er jo ikke en tittel som overlater så mye til tilfeldighetene heller. Her skal fakta bankes inn, og rulleteksten gir oss alle kalde, harde fakta. Bare i disse krigshandlingene alene ble 86 fly skutt ned, 65 skip ble senket og hele 8.500 mennesker døde. Brutaliteten er vanskelig å ta innover seg, men filmen er et godt bidrag.

Krigshistorikken er noenlunde korrekt, mens den personlige historien til det unge ekteparet Korporal Gunnar Tofte (Carl Martin Eggesbø) og Ingrid Tofte (Kristine Hartgen) er fiktiv. Trefningene mellom slemme og anonyme tyskere og heroiske norske soldater med minst ni liv hver er skrudd sammen så man klamrer seg til kinostolen. Man føler man er der det skjer og bildene og lydeffektene er spektakulære. Bruk av reelle arkivklipp gir også en nærhet til det faktiske alvoret dette vitterlig var.

Et par av scenene fra slagmarken i fjellene rundt Narvik er i overkant krydret med nasjonalromantiske patriotisme-effekter. Den udødelige Major Omberg Henrik Mestad som fryktløst maner til kamp ved å sitere poetisk fra «Alltid, freidig» og flerspråklig synging av «It's a Long Way to Tipperary», mens norske flagg heises og swastika senkes, grenser mot det parodiske.

Den parallelle fortellingen om ekteparet Tofte fungerer helt greit, og særlig Kristine Hartgen er god og overbevisende, selv om det ikke er måte på hvor mange talent og evner til multitasking manuset har gitt henne. Den unge narvikkvinnen snakker flytende tysk og engelsk, tegner av kart fra tyskerne og smugler og hjelper det britiske forsvaret, samtidig som hun er med og drifter Royal Hotell og er omsorgsfull småbarnsmamma midt i krigens herjinger, mens hun utnytter tyskerne, og engelskmennene, til egen vinning.

Selve fremdriften og manuset i denne oppdiktede historien er rett og slett litt svak og sliter med å få skikkelig tak. Der var «Krigsseileren» fra tidligere i år, nok en norsk blockbuster om andre verdenskrig, betydelig sterkere.

Da er det mye lettere å la seg dra inn krigshistorien, den det burde vært mer av i skolebøkene. Å se små barnekropper klamre seg fast i voksne nedi mørke kjellere, mens bomber og kuler regner og drønner over dem er heftig, og er nok en påminnelse om hvor teit og brutalt krig som konsept er, der de sivile alltid er de store taperne, og der masse unge liv kastes inn i kamper mot jevnaldrende på andre siden.

Det er selvsagt umulig ikke å tenke på Ukraina nå, der en stormakt nok en gang invaderer og okkuperer på europeisk jord, og med masse lidelser for sivile, et scenario som føltes helt fjernt så kort tilbake i tid at denne filmen var påbegynt.

«Kampen om Narvik – Hitlers første nederlag» er aldri stillestående, og fremdriften jager oss hele veien frem til den militære seieren, og med Churchills påfølgende og skuffende tilbaketrekking av britiske styrker, og sivil evakuering av byen som dyster utro.

Krigens elendighet, moralske dilemma (ta vare på seg og sine, kontra prinsipiell patriotisme) og selvsagt den evinnelige kjærligheten slenges også inn i loopen, for å vise at den slags er vanskelig å sjonglere perfekt i en verden som raser sammen. Filmen er absolutt verdt å se, og selv om den slippes på DVD og Blu-ray om noen måneder, bør du definitivt se den på kino, hvor klisjéfylt det enn høres ut. Krig er best på kino, på alle måter.