Det finnes så utrolig mange gode, spennende, morsomme, rørende og engasjerende TV-serier der ute.

Takket være herligheter som Netflix, HBO, Amazon og Viaplay, og så videre, har vi til enhver tid tilgang til mye av det gullet som ligger der ute og venter på å bli konsumert fra en lun sofakrok.

Derfor er det kjipt å sløse bort verdifull TV-tittetid på TV-serier som ikke klarer å engasjere etter flere episoder. Her er 10 serier som mange elsker, både mannen i sofaen, kritikere og jurymedlemmer. Vi klarte derimot ikke å fullføre.

Mariannes fem utvalgte:

Breaking Bad

Breaking Bad Foto: AMC

Jeg tør nesten ikke skrive det, men jeg har faktisk ikke sett ferdig «Breaking Bad». En av de TV-seriene som regnes som verdens beste. Det får så være. Jeg klarer bare ikke å fullføre.

Tre ganger har jeg forsøkt å begynne på TV-serien, og selv om jeg synes Bryan Cranston spiller rollen som Walter White særdeles godt – og er en kul type «IRL» har jeg aldri klart å komme meg forbi seriens første seks episoder. Det er noe ved det der sandete, desperate, slitsomme dop-universet som ikke klarer å rive meg med eller vekke engasjement.

I tillegg så er det rett og slett ikke spennende, interessant eller provoserende nok. Det hjelper da heller ikke at jeg driter i hva som skjer med White og den gørre familien hans. Trolig vil jeg forsøke igjen, mest sannsynlig ikke. Da vil jeg heller se mer av spin-off-serien «Better Call Saul».

The Wire

The Wire Foto: HBO

Jeg har holdt ut halvannen sesong. For «The Wire» er en serie jeg digger premisset til, og flere av rollefigurene er såpass interessante at jeg fortsatt har veldig lyst til å se mer av dem. Historiene er bare ikke spennende nok.

Første sesong, som tar for seg dopsalget på gata i Baltimore, var ganske bra, på tross av et tidvis litt for uoversiktlig rollegalleri. I sesong to, som hovedsakelig dreier seg rundt havnearbeiderne, ramlet jeg derimot helt av.

Jeg har bestandig følt på både et ytre og indre press til å se «The Wire». Derfor har jeg begynt mange ganger på fortsettelsen av serien, men det har stort sett ikke vært lystbetont, og da må man bare gi seg. Kanskje kan den sammenlignes med lutefisk, espresso og rødvin? Noe jeg liker i dag, men som det har tatt meg mange år å lære å sette pris på.

Handmaids Tale

Handmaids Tale Foto: Hulu

Det er få ting jeg synes er mer anstrengt enn folk som sier at man må konsumere en eller annen form for kultur utelukkende fordi den eller det er så «viktig». Likevel, når det kommer til akkurat denne TV-serien vil jeg faktisk, i mangel på et alternativ, ta i bruk nettopp det ordet. For det er den faktisk, men ikke viktig nok til at jeg klarte å holde ut og se den ferdig.

Historien om samfunnet hvor millioner av kvinner nedgraderes til jevnlig voldtatte babymaskiner i et grusomt patriarkat har vist seg å være mer aktuelt enn jeg tør å tenke på. Når det kommer til kvinnerettigheter belyser serien, basert på Margaret Atwoods bok, flere interessante og dessverre dagsaktuelle problemstillinger.

Problemet er at det som TV-serie har blitt uutholdelig kjedelig. Første sesong var ufattelig vond og slitsom å se på, spesielt som kvinne. Den grep meg og jeg ventet spent på hva som kom til å skje med June, spilt av en Elisabeth Moss konstant stirrende inn i kamera, og de andre. Så kom andre sesong og alt ble bare enda mørkere, kjipere og mer dystopisk. Når du endelig får håpet tilbake rives det fra deg, og det blir en gjentakende sirkel som ikke klarer å engasjere meg lengre. De resterende episodene bare står igjen, usett – og jeg har ikke lyst til å se dem.

Dette er kanskje en serie som kanskje ville hatt enda større slagkraft hvis den, i likhet med boken, avsluttet etter første sesong.

Band of Brothers

Band of Brothers Foto: HBO

Det er ganske vanskelig å kombinere drama og dokumentar i en og samme TV-serie. «Band of Brothers» anses som en av de få seriene som behersker denne teknikken.

Likevel. Det er, etter min mening, seriens største svakhet.

Selv om det er fryktelig rørende å høre på krigsveteranenes egne historier klarer jeg ikke helt å svelge kombinasjonen av at de sitter og prater, som seg selv og visualiseringen av det som fortelles som virker mer overdrevent enn noe annet. Det blir for kaldt og uangripelig, enda så nært man kommer – parodisk nok. Dessuten er jeg en «sucker» for kjærlighetshistorier i krigsdrama. Det var det altfor lite av, i alle fall så langt jeg orket å se.

The Americans

The Americans Foto: FX

Utallige priser har blitt kastet etter denne kalde krig-serien som tar for seg en rekke spennende temaer som Øst-vest-problematikk, tilhørighet, samfunnsendringer og det å leve på en løgn. Det holder ikke. Seks sesonger med familien Jennings, som utad er prototypen på den perfekte, amerikanske familie, men som egentlig jobber undercover for KGB, er rett og slett for mye. I alle fall for denne utålmodige sjelen som ikke holdt ut lengre enn et par episoder i første sesong.

Det blir rett og slett for tøysete og merkelig, uten at den har sjarmen som gjør at man aksepterer de rare krumspringene som stadig tas i et forsøk på å både være pliktoppfyllende samfunnsborger og god agent. Og dette kommer fra noen som elsker «Game of Thrones».

TV-serier kan ofte sammenlignes med bøker, fordi man får bedre tid til å bli kjent med både rollefigurer og ulike universer. Hvis man ikke bryr seg om noen av dem som befinner seg der, eller trives noe sted hvor handlingen foregår er det vanskelig å la seg rive med. Det er «The Americans» et godt eksempel på.

Egons fem utvalgte:

House of Cards

House of Cards Foto: Nathaniel E. Bell/Netflix

Nei, det har ikke noen verdens ting gjøre med at Kevin Spacey i virkeligheten, etter alle solemerker, er en klin gæren metoo-svinepels med manipulative egenskaper langt verre enn den karakteren han spiller i serien. Det har heller ingenting å gjøre med at Trumps Hvite Hus i den virkelige verden skulle passere seriens innhold skrudd på elleve, med renters rente, og med bøtter av speed. Jeg ga likevel opp leeeenge før noe av dette kom for en dag.

HOC var en forfriskende serie da den kom. Bare det at man kunne se alle episodene på rappen var jo helt ellevilt. Da man etter noen runder klarte å venne seg til Spaceys woodyallenske direktesnakking inni kameraet, og man aksepterte premisset her, nemlig at toppolitikk utøves og klekkes ut av onde og empatiløse mennesker som utelukkende tenker på seg selv og sine posisjoner og tilgang til makt, var serien tidvis veldig underholdende, spekket med sitatvennlige punchlines.

Men man var ikke langt ut i sesong 2 før jeg ble mett av hele suppa, lei av skravlinga i kameraet, lei av den nesten kokett kyniske hovedrollen og lei hele forbanna spillet, uansett hvor flotte kjoler Claire måtte svinse rundt i. Og når man diskret begynte å sjekke fotballresultater på mobilen underveis i episodene, og tenke på hvorfor i helvete man ikke heller satte på en god film i stedet, var det bare å hoppe av. At serien etter hvert en blek versjon av virkeligheten hjalp heller ikke nevneverdig på.

Homeland

Homeland Foto: Showtime

Det startet strålende, som en spenstig detektime med blockbusterbudsjett, før det etter to sesonger virket som en detektime som fortjente mindre penger en «Derrick».

Claire Danes i hovedrollen som den bipolare CIA-agenten Carrie Mathison leverer strålende i begynnelsen, men etter hvert blir man likevel så drita lei av henne at man heller begynner å heie på bandittene, at de bare skal gi henne et tilbud hun ikke kan si nei til og at hun skal forsvinne i en ørken og hute seg ut av serien med alt dramaet og all grininga og det paniske lurvelevenet.

Og hvis det er sånn som dette CIA ikke fungerer, er det ikke rart at Trump er president over der. «Homeland» burde stoppet etter sesong én. Da hadde jeg elsket den. Men nå er de forsyne meg i gang med sesong 8. Åtte! Det er minst seks for mange.

Billions

Billions Foto: HBO/Showtime

Siden jeg så den glimrende miniserien «Band of Brothers» (fy, Marianne!) for snart 20 år siden, har jeg ønsket å like Damian Lewis og seriene han spiller i. Men det nytter ikke engang med masse godvilje i bunn, verken i «Homeland» eller «Billions». I sistnevnte er han til og med en sentral del av problemet.

«Billions» er et masete og overspilt drama om finansmiljøet i New York, der Lewis spiller den hippe, rocka, denimkledte og utradisjonelle smartass-spekulanten Bobby Axelrod. Han kjenner alle i Metallica og lever på kanten av loven og er skikkelig lur og frekk og utradisjonell.

Han har en smellvakker bedriftspsykolog som er nesten like smart som han selv, og hun er – utrolig nok – gift med Bobbys nemesis, statsadvokaten Chuck Rhoades, som hater kriminelle hvitsnippforbrytere (og særlig Bobby) så mye at han er villig til å bryte loven for å få dem bak lås og slå. Men han kan likevel leve godt med at kona hans jobber for sin verste fiende. Også liker han at hun pisker og tisser på ham.

Manuset er så teit at du antagelig har selvskading som favoritthobby, om du holder ute i hele 4 sesonger og 48 episoder av dette trøttende og troverdighetsløse mølet. Narko-, alko-, dyr mat- og sexavhengige Wags Wagner (David Costabile) burde dog få slippe smertene å være med i dette, og heller får en egen spin off-serie. Free Wags!

Twin Peaks

Twin Peaks Foto: Showtime

Twin Peaks skal i grunn ha skylda for at TV-seriene begynte å presse ut spillefilmene som foretrukket medium. Tenker med gru på alle timene jeg har kastet ned i dass for at jeg har fullført og halvfullført middelmådige og dårlige TV-serier, mens jeg heller burde sett spillefilmer eller lest bøker eller hørt på skiver eller raket hagen eller laget skulpturer av min egen navlelo.

Og det begynte med denne åndssvake og altfor lange serien. Det var gøy i noen episoder, såpass skal gi den. Pene mennesker, ei creepy stemning og noen sprø og morsomme karakterer. Men etter seks, sju episoder glir det over i å bli en stillestående såpeopera-rumpekunst for ungdom født mellom 1960 og 1980.

De intellektuelles «Falcon Crest», dette. Og da nytter det ikke, uansett hvor skummel Bob ser ut, eller hvor mye Sherilyn Fenn sprader foran kamera. Derfor slo jeg av. Og jeg gjorde det samme da den kom i en DVD-boks, som jeg kjøpte, for å gi det hele en ny sjanse. Som ikke var noen vits.

Den tredje sesongen, comebacket i 2017, orket jeg derimot ikke, da jeg tar for gitt at det er det mest overvurderte tullballet som er laget av TV-serier, og der David Lynch ler hele veien til banken av dumme fans som genierklærer visvaset. Men det slipper jeg heldigvis å finne ut for å få bekreftet. Av og til er det nok å observere. Ser du at eplet er råttent, trenger du ikke bøye deg ned, børste larver av det og spise det.

Sex and the city

Sex and the city Foto: HBO

Da denne kom, var det så mange oppegående damer som snakket varmt om den, at jeg etter hvert følte en lags forpliktelse for å se den. Dette var heller en smart og feministisk utgave av «Friends», det var kvinnefrigjøring, det var dyre drinker og New York og endeløs reklame for Den vestlige Verdens vellykkethet.

Normalt oppegående folk jeg kjenner skulket jobb og venneavtaler for å sluke nye episoder på DVD (ja, det er lenge siden), så her var det bare å gyve løs på det. Jeg holdt ut omtrent like lenge som mormoren min ville holdt ut med «Top gear».

For dette er «Friends» med irriterende voice over, det er TV-serienes Spice Girls, det er filmatisering av Cupidos samlivsspalter og Bente Træen i vill cosmopolitan med syre-rus. Tenk, de sier pikk og fitte og viser parader av dildoer og vibratoer! På TV! Wow! Grensesprengende! Men, klart, når man sier at man «ikke klarte å fullføre» denne serien, legger man opp til smash. Så her er det bare å komme (no pun intended either) med masse vister på undertegnedes bekostning. Jeg tåler det. Bare jeg slipper å se.