KRIGSSEILEREN (Norge 2022)

2t 32 min.

Regi og manus: Gunnar Vikene

Med blant andre Kristoffer Joner, Pål Sverre Hagen og Ine Marie Wilmann

Det som burde vært et av de stolteste kapitlene i norsk historie knyttet til andre verdenskrig ble heller et skammens kapittel. Måten krigsseilerne nærmest ble latterliggjort og neglisjert, fra myndighetshold til hvordan folk flest så på dem, står virkelig i kontrast med den faktiske betydningen de spilte i krigen.

Før denne forhåndsvisningen, til en fullsatt Aurora kino, fikk vi en lengre, følelsesladd og veldig interessant monolog fra Sjømannsforbundets Stian Grøthe, der han ga oss et mer grundig bakteppe for krigsseilerne. At over 30.000 norske sjømenn (og litt over 100 -kvinner), etter okkupasjonen, seilte i krigsfart for de allierte, gjennom det statseide rederiet Nortraship.

I underkant av 500 skip ble senket. Over 3.700 sjømenn mistet livet. Flere av dem barn. Ingen heder ventet dem som levde i det konstante helvetet og overlevde. Lønningene deres ble holdt tilbake. Deres rolle og betydning underkjent.

Dette er bakteppet for historien regissør og manusforfatter Gunnar Viken har laget denne norske storproduksjonen av en film om, og han forteller den gjennom sjømannen Alfred (Kristoffer Joner), en ung trebarnsfar i Bergen, og der han og svirebroren Sigbjørn (Pål Sverre Hagen) ender opp med å dele felles skjebne som krigsseilere på samme båter. Den hjemmeværende kona Cecilia (Ine Marie Wilmann) og barna gir historien den nødvendige påminnelsen om at krigsseilernes skjebner også ble delt med dem som ble værende hjemme.

De tre er alle strålende i sine respektive tolkninger, så som Tromsøs egen Mats Holm, en mann godt kjent fra revy- og teaterscenen, som spiller godt og overbevisende som desertør. En nesten nonverbal scene på tampen av filmen, mellom Alfred og Sigbjørn, er intenst sterk og god.

Fortvilelsen, redselen, krigens herjinger og meningsløshet kjennes også på kroppen, og de mest traumatiske krigsscenene er overveldende ekle i sin storslåtte innpakning. Bildene og lyden er på et nivå jeg ikke har opplevd på norsk film før, og som heller aldri har kostet mer penger å lage her til lands.

Mens krigsseilerne opplever konstant frykt for tyske ubåter og torpedoer, er det også krig i hjemlandet, vist gjennom kona og barnas stadige panikk for flyalarmer og angrep, med flukt ned i bomberom og kjellere. Nå er det bra at det blir laget en slik film uten at vi får masse sedvanlige og demoniserte nazister marsjerende foran kamera. Det er ikke dem denne historien handler om. Historien er først og fremst den som skal fortelles om krigsseilerne og deres familier.

Bombingen av Laksevåg, som er lagt inn denne delen av fastlandskrigen, er for eksempel ganske tåkete, og jeg måtte google meg frem til den etterpå. At det var britiske bombefly som sto bak angrepet, som var rettet mot tyskernes ubåtbunker i Bergen, og som mislyktes med tragiske følger, kommer ikke særlig godt frem. Nesten ingen bomber traff målet, og i stedet ble sivile boliger og Holen skole rammet hardt. 193 sivile ble drept, hvorav 61 barn ved skolen. Kanskje dette fremkom av noe jeg ikke fikk med meg i rulleteksten. Håper det, men det er uansett ikke veldig vesentlig.

Det som derimot er vesentlig, er den utilsiktede aktualiteten filmen har fått, med enda en krig på europeisk jord, som pågår mens scenene utspiller seg på lerretet. Sivile lidelser, ødelagte familier og menneskeskjebner, vanlige folk som tvinges til å kjempe for landets frihet med eget liv som innsats. Assosiasjonene til dagens Ukraina ble særlig ubehagelige og sterke.

Krigsseileren, som gjerne kunne hett «Krigsseilerne», i flertall, er en god film, som skildrer det universelt meningsløse med krig, samt verdien av vennskap og familie. Den er dessverre også i overkant lang og hadde profittert på å bli kappet ned minst 20 minutt.

Jeg er i så måte usikker på hvor sterkt filmen får frem alle de problemene som har vært reist i forbindelse med vår egen nasjons mangelfulle evne og lyst til å hedre krigsseilernes uvurderlige innsats under krigen. Vi måtte, tross alt, helt til i 2013 før en offisiell beklagelse fra norske myndigheter ble gitt for behandlingen de ble utsatt for etter andre verdenskrig. Da var godt over de fleste allerede døde, i lag med mange pårørende. For etterkommere, og de få overlevende, har likevel dette vært viktig. Og nødvendig.

I så måte er det helt på sin plass å sende en posthum hilsen til Jon Michelet; den enkeltpersonen som mer enn noen andre har gjort sitt for å rette opp dette grove og skammelige feilskjæret fra norske myndigheter, mot folk som – bokstavelig talt – ofret både liv, lemmer og psykisk helse for å knuse nazismen. Hans bidrag, gjennom bokserien «En sjøens helt», er nok fortsatt det viktigste bidrag for denne betimelige renvaskelsen og oppreisningen.

Etter filmen satt jeg likevel og lurte på om budskapet nådde frem til meg på grunn av filmen i seg selv, eller som følge av de faktabaserte støttehjulene jeg fikk fra Sjømannsforbundets representant før visning. Jeg vet ikke om ubehaget rundt behandlingen av krigsseilerne hadde truffet like hardt. For meg var det iallfall ekstra verdifullt, og det som vipper filmen opp til en femmer. Uten dette er jeg rett og slett usikker.

I så måte er det bare å håpe at filmen, med sitt enorme budsjett, og sine sterke skuespillertradisjoner, vil settes opp som skolevisninger, at det strømmer folk til kinoene, at debatten kvikner til igjen og at den således vil være med å styrke ettermælet til krigsseilerne ytterligere.