TILINTETGJORT «In Death I Shall Arise» (Dark Essence Records)

Det er jo ikke meninga å klage på norsk metal. I de «ekstreme» subsjangrene leverer Gamle Norig tross alt musikk av Champions League-format hvert eneste år.

På sitt debutalbum leverer allikevel Oslo-baserte Tilintetgjort langt mer eksotiske varer, enn resten av vår svartkledde musikkbrigade.

Det er helt topp å hylle sine idoler, uansett om de heter Bathory, Sodom eller Autopsy, men det er deilig med band som tør å ta noen sjanser. Tilintegjort er åpenbart ikke typene som lister seg rundt, redde for å tråkke på noens kredible, sjangerkonservative tær.

Bandets odde stil gjør det (heldigvis) også litt vanskelig å dra frem en skokk av referanser og inspirasjonskilder, for å beskrive denne herlige hurlumheien. Men vi hører et visst ekko av gamle norske «avantgardister» som Ved Buens Ende og Fleurety. Dette er spesielt tydelig i bassgangene, som tar opp arven etter Hugh «Skoll» Mingay fra førstnevnte band, og ofte fungerer som en melodibærer på siden av gitarriffene.

Det er ikke slik at Tilintegjort revolusjonerer noe som helst her. Men de har gjort kreative, ikke trygge, valg i alle ledd. Å kjede seg gjennom «In Death I Shall Arise» er derfor klin umulig. I løpet av 45 minutter kommer vi aldri ned i hvilepuls.

Vi får høre nye vrier på de klassiske svartmetallriffene. Den klassiske «harvinga» over én streng, eller en dissonant akkord, hører selvsagt med. Men det er en gjennomgående herlig uforutsigbarhet i gitarspillet på denne skiva. Er det en slags manisk tæpping som utgjør hovedriffet på den briljante «Vinter og høst»? Sykt kult, er det i alle fall.

Trommisen viser, bokstavelig talt, nye takter. Det kastes ut små kinaputter i form av cymbalslag i lydlommene du ikke visste trengte et ekstra piff. Der middels svartmetallvokalister kun får innvollene opp gjennom mikrofonen, hører vi her en kar som transporterer de svarteste følelsene og tankene ufiltrert fra hode og sjel.

Og koret, da. Man får jo følelsen av å stå på en fjelltopp, og høre ekkoet av vikinger fulle av både flein og faen ljome gjennom dalen lenger ned.

Det første som slår en i trynet er allikevel det ukonvensjonelle soundet. Det låter som om gutta har teipet en øving, og kjørt noen overdubs etterpå. Dette er ikke negativt ment.

Lytteopplevelsen er som å stå i sentrum av stormen, og bli bombardert av galskap og aggresjon fra alle kanter. I stedet for sånn typisk komprimert drittlyd har produsentene Silje og Ole Huleboer fanget opp hvordan bandet egentlig låter. Alle som har satt pris på de to siste Darkthrone-platene, som også er spilt inn med samme gjeng i Chaka Khan-studioet, vil glise fornøyd.

Låtene er som en tur gjennom underverdenen, der man aldri vet hva som dukker opp langs stien. Ei heller hva som er virkelighet eller drøm.

Det er lenge siden en black metal-låt fikk meg til å måpe, som åpningssporet «Kvikksølvdrømmer». I løpet av syv minutter slenges vi veggimellom. Nye riff ligger i bakhold, og kommer pilende fra høyre og venstre uten forvarsel. Man får aldri pause, men er fanget i en tilsynelatende kaotisk helheim – eventuelt svartmetallhimmelen.

Samtlige spor er som egne kapitler. Noen nørds burde utvikle egne dataspill-verdener for hver enkelt låt. Lydsporet er jo allerede klart.

Tematisk mener jeg allikevel å høre en slags fellesnevner. Hele greia er som en serie feberfantasier fra hjernens mørkeste kriker og kroker.

Og apropos psyke, får vi servert et stort stykke stormannsgalskap til slutt. 22 minutter lange «Dommedagsmonument» veksler fra vidstrakt prog til straight up black’n’roll, med mye snurrig snacks innimellom.

På tross av mørket som gjennomsyrer hver fiber av dette albumet, er ikke «In Death I Shall Arise» bare et interessant album. Det er direkte gøy å høre noen lykkes så godt, i rekonstruksjonen av en sjanger som har stivnet litt. Kommer det bedre svartmetall enn dette i 2023 – da blir det et Satans bra musikkår.