Feedback dykker ned i musikkhistorien og tar for oss søskenkonstellasjoner i musikken. Det er et helt ekstremt høyt antall brødre som har spilt sammen i diverse format og konstellasjoner (neste uke presenteres denne ekvivalenten av ei liste), og ikke fullt så mange søstre.

Det betyr selvsagt ikke at de ikke finnes, for det er jo plenty av gull å ta av likevel. Her er våre 10 utvalgte.

Spilleliste (Spotify og Tidal) – med tre utvalgte klassikere fra alle ti – nederst i saken.

FIRST AID KIT

Svedmyra-søstrene Johanna and Klara Söderberg er det mest opplagte valget av nyere navn i denne lista. Debuten deres, «The Big Black and the Blue» (2010), kom bare ut og forsvant i intet, men da den såkalt vanskelige andreplata, «The Lion's Roar», ble sluppet på markedet to år senere, la de verden for sine føtter.

Anført av låter som åpnings- og tittelsporet, «Emmylou» og «Wolf» skjøt de til vers på listene verden over, og i løpet av kort stund var de øverst på alt av festivalplakater og yndede gjester i diverse TV-program, ikke minst i Statene.

Stemmene deres er så synkront finstemte at når de korer høres de ut som skarpe panfløyter, noe som ikke minst er tydelig når de spiller live. De ser knapt på hverandre, fordi de er så latterlig samstemte at de ikke trenger det. I skrivende stund har søstrene sluppet fem fullengdere (senest i fjor kom «Palomino»), og de er fortsatt en duo som selger ut digre konsertsaler, ikke minst i Norge.

(DIXIE) CHICKS

Texas-trioen Dixie Chicks (som senere byttet navn til bare Chicks) var enorme på begge sider av Atlanteren på første halvdel av nittitallet. Enormt fengende countrylåter, med akkurat passe doser pop og bluegrass, ble en formel som skapte en vanvittig kommersiell suksess. De spilte før Super Bowl, de toppet lister i både USA og Europa og intet så ut til å kunne stoppe dem. Bortsett fra dem selv, viste det seg.

Under en konsert i London i 2003, bare noen dager før invasjonen i Irak, utbrøt frontfigur Natalie Maines et kort «Just so you know, we’re ashamed the President of the United States is from Texas», et ganske uskyldig stikk til George Bush jr., og så hverdagslig og lite kontroversielt i Europa, og i store deler av USA, at det bare genererte litt applaus fra publikum.

Dessverre var det noen som filmet det hele, og når opptaket nådde amerikanske TV-skjermer, var helvetet løs. John Lennons Jesus-uttalelser var bare peanuts. Drapstrusler, platebrenning, boikott på en haug amerikanske radio- og TV-stasjoner osv. Bruduljene holdt på å knekke bandet totalt (eminent dokumentert i den strålende dokumentaren ««Shut up and Sing» (2006), men de har heldigvis kommet tilbake, dog uten å få tilbake fans de tidligere hadde i de ehhh … sørlige trakter i hjemlandet.

Alt dette er fyldig dokumentert og suverent presentert i denne dokumentaren som mest av alt er et speil av hvor lite tolerant det selvbestaltede frie USA kan være, og i særdeleshet når det gjelder kritikk som rammer en president på randen av krig, som attpåtil er texaner.

FANNY

Rocken er fortsatt noe av en gutteklubb, men på slutten av 60-tallet var det nesten kun pølse på menyen. Lenge før punkbevegelsen på slutten av 70-tallet inkluderte jenter også som musikere, sparket Fanny ned døra, og tråkket opp stien, for neste generasjon kvinnelige rockere.

Bandet fra L.A. ble startet opp av June og Jean Millington, og søstrene rekrutterte kun kvinnelige medlemmer. Et rent jenteband var oppsiktsvekkende nok, men Fanny kunne jo i tillegg rocke som bare faen. I dag er June Millington rettmessig anerkjent som en ekte gitarhelt. Memphis Minnie, Sister Rosetta Tharpe og Barbara Lynn var allerede etablerte gitargudinner. Storesøster Millington var allikevel den første kvinnelige, hvite rockgitaristen som fikk sine mannlige kolleger til å måpe, og løpe hjem på gutterommet for å øve mer.

Fanny hadde en formidabel evne til å fange opp stort sett alt som var kult på første halvdel av 70-tallet, og kjøre det gjennom blenderen. Resultatet ble en fin miks av rock, folk, blues og soul som fortsatt låter utrolig fett. Bandets fem skiver på like mange år, fra 1970 til 1974, er elementær musikkhistorie som alle rockere bør kunne riste på luggen og stussen til.

«They played like motherfuckers», sa David Bowie. Og han hadde jo helt rett.

THE BANGLES

Åh, The Bangles! De gjorde sannelig åttitallet verdt å leve. Og de var en del av bølge som stort sett assosieres av band med utelukkende menn. Når man snakker om the paisley underground-scenen i USA på åttitallet, er det alltid navn som Dream Syndicate, The Long Ryders, Rain Parade, Naked Prey, The Three O'Clock og Green On Red som nevnes.

De to første er også helt rett, men ikke Green On Red, om man skal være nerdete og vrien. Og det skal man selvsagt være, for denne beskjedne, men viktige, bølgen var en betegnelse på et lite knippe snasne band fra Los Angeles. (Green On Red og Naked Prey var fra Tucson, Arizona).

Nok nerderier! The Bangles var uansett det bandet i denne gryta av kvalitet som sprengte taket og tok musikken opp til toppen av de kommersielle hitlistene. Den smektende balladen «Eternal Flame» og Prince-tolkningen «Manic Monday» er låtene de først og fremst assosieres til, men det var mye annet gull som skinte i katalogen deres. Knallerten «Walk Like an Egyptian», «Hazy Shade of Winter» og «In Your Room» var også med å erobre horder av fans på begge sider av Atlanteren.

De hørtes ut som en oppgradert versjon av The Mamas and the Papas, eller et raffere og mer rocka Abba, bare uten de dølle gubbene. Den evigunge og -aktuelle frontfiguren Susanna Hoffs er vel den de første tenker på når det kommer til The Bangles, men leadgitarist Vicky Peterson og trommis Debbi Peterson (som også sang noen av låtene deres) er søstrene som var limet i bandet.

THE RONETTES

Det aller beste av enormt mange kule «girl groups» på 60-tallet var et skikkelig familieforetak. Det har mang en gang blitt hevdet at ingen synger harmonier om sangere med blodsbånd, og The Ronettes’ musikk støtter denne påstanden.

Forsanger, hjerteknuser og «bad girl» Veronica hadde ikke bare produsent Phil Spectors berømte vegg av lyd i ryggen. Storesøster Estelle og kusine Nedra Talley leverte også helt enorme vokalprestasjoner, i bakgrunnen. De fungerte både som komp, ekko, andre- og tredjestemme for stjerna i front.

Veronica – som snart giftet seg med The Ronettes’ geniale og sprut gærne produsent, og ble tildelt navnet Ronnie Spector – uttrykte en bokstavelig talt uhørt type sensualitet gjennom The Ronettes. Estelle og Nedra sukret pillen ytterligere, og sammen skapte de pophistorie med en rekke låter som tar usikkerheten, lengselen og spenningen i tenåringsforelskelsene på kornet.

Jentetrioen var i tillegg tøff og «streetsmart» nok til å fremstå som en skikkelig gjeng. Dette var ikke noen stakkars, uskyldige jentebarn noen kunne pelle på nesen, eller avfeie som lettvektere.

THE SHANGRI-LAS

Om The Ronettes’ var dronningene blant jentegruppene, var det bare å ta turen fra østre Harlem til Queens for å møte prinsessene. The Shangri Las hørte blodsbåndet i The Ronettes’ låter, og høynet med å danne ei gruppe med to søsterduoer.

Forsanger og «førstebedårer» Mary Weiss hadde gjennom barndommen sunget i kirka, sammen med storesøster Betty. På skolen traff de Mary Ann og Margie Ganser, og begynte å opptre som en sangkvartett.

The Shangri-Las hadde derfor en viss rutine under beltet, selv om Mary Weiss kun var 15 år gammel da gruppas fjerde singelutgivelse «Leader of the Pack» eksploderte, og klatret til toppen av hitlistene.

Shangri-Las økte også dramaet, sammenlignet med foregangskvinnene i The Ronettes. Låtene deres er som mininoveller som skapt for teaterscener, der hulking og klining som oftest har storbyens smug og bakgater som setting.

The Shangri-Las fikk ikke mye kred, verken fra bransje eller presse. De er allikevel blant New Yorks mest innflytelsesrike band. Bare spør Ramones eller The Dictators – eventuelt glam- og punkpionerene The New York Dolls, som stjal så mange triks fra sine heltinner at de tidvis fremsto som en boyband-spinoff av The Shangri-Las.

THE BREEDERS

Kim er nok den mest kjente av tvillingsøstrene, som en av de mest profilerte Kim-ene i amerikansk såkalt alternativrock (som det het på den tiden). Mens den andre Kim-en, Kim Gordon, hamret ut riff med traktorbassen sin i Sonic Youth, var Kim Deal en vesentlig signatur i soundet til Pixies, både med den karakteristiske bassen og andrestemmen (og sågar leadvokal på noen av bandets beste låter).

Kim ville likevel ikke nøye seg med å stå bak Black Francis, og startet derfor opp sideprosjektet The Breeders, sammen med Throwing Muses-gitarist Tanya Donnely (som også frontet bandet Belly), og der hennes søster Kelley også var gitarist og sang backingvokal.

Debutskiva deres, «Pod» (1990), ble en småpen suksess, som levde fint side om side med Pixes, men da de slapp singelen «Cannonball», rett forut for andreskiva «Last Splash» (1993), tok det helt av. Søstrene Deals band ble rett og slett en reell trussel mot moderskipet, noe som falt i dårlig jord hos Herr Francis. I et intervju med norske BEAT sa til og med Francis at dette Breeders-opplegget var nå helt greit, bare det ikke gikk til hodet på Kim, altså slik det allerede hadde gjort på ham. The power of sisters!

THE POINTER SISTERS

Man bør tilgis for å uttale navnet feil, og si Power Sisters. Selv om begrepet brukes om hardstående rockband, er The Pointer Sisters en ekte powertrio. Og som mange andre afrikansk-amerikanske artister tok de, fra barnsben av, mye av sin opprinnelige styrke fra Herren.

Gospelbakgrunnen lå i ryggmargen til all musikken til søstrene Anita, June og Bonnie Pointer. At Bonnie ble nokså tidlig erstattet med Ruth, den eldste i søsterflokken fra Oakland, svekket på ingen måte samholdet.

På søstrenes hårreisende, grensesprengende og geniale debutplate utgitt i 1973 synger faktisk alle fire. Her kokte de sammen et helt nytt brygg, på kraftbein tatt fra funk, jazz, rock og den nevnte gospelen. Utover karrieren skulle de sikte enda bredere, uten å miste kontrollen over harmoniene, eller bomme på melodi-blinken, av den grunn.

Få har kødda like heftig med de amerikanske musikksjangrene, som disse kule og kloke kameleonene. I alle fall ikke med både kunstnerisk og kommersiell suksess som resultat. At de har blitt nominert til Grammy-prisen i både pop-, R&B-, og countrykategorien sier alt om kapasiteten disse søstrene viste gjennom flere tiår.

THE ANDREWS SISTERS

De er listas mest tilårskomne, og slikt er jo bare hundre prosent kult i denne sammenhengen, bortsett fra det triste faktum at alle tre er døde i dag. Boogie-woogie-, swing og doo wop-søstertrioen herjet hitlistene på første halvdel av nittenhundretallet, og begynte å spille inn musikk mens de bare var barn. Den eldste av dem, LaVerne, ble født før første verdenskrig, i 1911, og «frontfigur» Patty var bare sju år da de spilte sin første konsert.

Trioen ble heftig brukt av amerikanske myndigheter under andre verdenskrig, og ble fløyet verden rundt for å opptre for amerikanske soldater. De er innlemmet i en rekke hall of fames, og nevnes stadig som en viktig inspirasjonskilde for nye generasjoner. Trioen ble også brukt som vokalbacking til blant andre Bing Crosby, der de korer på flere av hans hits. Legender.

HEART

Rockens mest formidable søsterkombo er Ann og Nancy Wilson. Hvem skulle det liksom ellers være? Gjennom deres felles hjertebarn Heart skapte Wilson-søstrene et fjell av musikk, som fortsatt står urokkelig plassert i rock’n’roll-eliteserien.

At Ann og Nancy er ansett blant rockens beste henholdsvis beste sangere og gitarister, sier mye i et så mannsdominert revir innen populærmusikken. Men det er fryktløsheten og kreativiteten i låtene man i størst grad forbinder med Heart.

Søstrene oppvokst i Seattle ledet et band med bredt vingespenn. Den fantastiske debuten «Dreamboat Annie» (1976) er progrock uten fjasete konsepter eller teit staffasje, men fokus på fengende melodier. Oppfølgeren inkorporerer større deler folkrock, i tillegg til prototypen av heavy metal. Og Wilson-søstrene rakk jaggu meg å pumpe ut to knakende gode album til, før tiåret var over.

For mange er allikevel 80-tallet tiåret som tilhører Heart. Da slo Wilson-søstrene virkelig ut permanenten og de tuperte lokkene. De perfeksjonerte det stadig mer populære fenomenet powerballade, og ble megastjerner i prosessen.

Close, but no cigar: Haim, Secret Sisters, Kate & Anna McGarricle, The Whitmore Sisters, Lily & Madeleine og selvsagt Sisters Of Mercy.