– Det har vært en guttedrøm. Å komme i mål har vært djevelsk artig og givende.
Gitarist Tore Morten Andreassen Figenschow gliser bredt. Det enorme antallet utgivelser som nå bærer hans navn har ligget i bakhodet hele karrieren.
– Siden barndommen har jeg digget Chet Atkins. Jeg husker at jeg dannet meg et bilde om at han måtte ha gitt ut minst hundre plater. «Går det an? Dit vil jeg også!», tenkte jeg.
Om han er den første nordnorske artisten som når 100 utgivelser under eget navn, har ikke Figenschow ofret en tanke.
– Jeg vil ikke utelukke at det er andre med 100 utgivelser. Kanskje Bjørn Jens, foreslår han spørrende.
Spiller alle musikksjangre
Figenschow er dosent, med Musikkonservatoriet som arbeidssted. Han er selv skolert i gitarspill etter utdanning i Tromsø, Kristiansand, London og Boston. Praksis har 52-åringen fra utallige konserter i kneiper og konsertsaler, sammen med en lang rekke artister innen de fleste musikksjangre.
Figenschow bedyrer at han har ingen begrensninger for hva slags musikk han velger å komponere, spille inn, og gi ut.
– Det virket som en artig idé å gjøre variasjoner over «Draumkvedet». Så da gjorde vi dét, sier han som eksempel.
– Noe av det jeg spiller inn, er musikk jeg liker veldig godt. Så er det andre typer musikk jeg vil prøve å få til for utviklingens skyld, som jeg ikke helt vet om jeg har inne. Det handler også om å utfordre seg sjøl, legger han til.
På hans siste utgivelse, som bærer den spreke tittelen «Improvisasuunit minun kainulaisista juurista», tar Tore Morten utgangspunkt i sine kvenske røtter.
– Man kommer ikke videre, kunstnerisk sett, om man bare går i sirkel. Derfor gjør vi noen rare og spesielle ting, forklarer han.
63 utgivelser på ett år
Harstadværingen Emil Bekkevold har gjennom en årrekke vært gitaristens faste våpendrager. Som teknisk ansvarlig ved Musikkonservatoriet har Bekkevold utformet det nyoppussa studioet ved læringsstedet på Sør-Tromsøya.
– Jeg hadde Tore Morten som lærer da jeg flyttet hit i 2004. Vi har samarbeidet på en god del ting siden den gang, sier Bekkevold – og drar frem deres felles duoer Neograss og Duo Holistique som eksempler i tillegg til de 100 innspillingene i Figenschows navn.
– Vi var begge interesserte i bluegrass og country. Det var ikke så mange andre her på huset som delte den interessen, så da ble det naturlig for meg å jobbe sammen med Emil, forklarer Figenschow.
I 2021 satte Figenschow og Bekkevold seg et svært hårete mål: Å produsere én utgivelse i uka, gjennom hele kalenderåret.
– Det endte faktisk opp med 63 utgivelser!
[Begge to bryter ut i latter.]
Da pandemien første til full stans i konsertjobber, grep nemlig Figenschow og Bekkevold muligheten til å bruke enda mer tid i studio.
– Det var gøy. Vi måtte «pushe» oss selv hele tida. Å slappe av var jo bare å glemme, sier Figenschow.
– Vi avsluttet året med å gi ut nytt Neograss-album. 29. desember er nok ikke en dato da så mange andre velger å gi ut plate, humrer Bekkevold.
– Vi er helt kjemisk renset for alle former av kommersialisme, men totalt dedikert til kunsten. Det er flott om folk liker musikken, men det er også greit om de ikke liker den, sier Figenschow.
Vanskelig skille mellom jobb og fritid
De siste årene har alt av utgivelser fra Figenschow kun vært digitalt tilgjengelig. Fysiske utgivelser på CD eller vinyl er uaktuelt.
– Det er bare utgifter med fysiske utgivelser, og å legge rett ut digitalt gjør at vi kan bruke mer tid på selve musikken. Vi slipper å skrive søknader, og alt det der, sier Figenschow.
– Men hvordan får dere egentlig tid til alt dette?
– Holder man på med musikk, da bruker man store deler av døgnet på dét. Samtidig har vi fått rutiner på det meste, så alt går raskere enn før i tida, sier Figenschow.
– Det er vanskelig å skille mellom fritid og jobb, men vi har gode forhold her i studioet, og utfyller hverandre bra. Jeg gjør alt det tekniske, mens Tore Morten bare komponerer og spiller, sier Bekkevold.
Begge omtaler utgivelsene til Tore Morten Andreassen Figenschow som «forskningsprosjekter».
– Det viktigste er å få dokumentert denne musikken. Og det er jo artig i seg selv. 50 prosent av min stilling er knyttet til forskning – som er nettopp hva vi gjør med disse innspillingene, sier Figenschow.
– Så disse innspillingene kan sammenlignes med skriftlige forskningsprosjekter av andre akademikere?
– Ja, det er som å publisere en forskingsartikkel.
Selv om innspillingene er relativt kjapt unnagjort, tar det lang tid å lage musikken, påpeker Figenschow.
– Man skal tenke ut konsepter, og lage forskjellige vinklinger på ting. Konseptet kan være alt fra gitarspill i stilen til Jørgen Ingmanns 60-tallsinnspillinger, til kvensk improvisasjonsmusikk. I utgangspunktet er det tonale litt underordnet selve konseptet.
– Jeg oppfatter deg som en type som er veldig opptatt av helt spesifikke sjangeruttrykk…
– Ja, det er helt riktig. Om jeg skal gjøre en slags «tribute-greie», som for eksempel Nashville-soundet i countrymusikken på 60-tallet, er jeg veldig bevisst på at det skal låte korrekt innenfor rammene som ble skapt på den tida. I utgivelsenes konsepter er jeg også veldig bevisst på sjanger, men passer på å variere disse. Samtidig er det frie uttrykket viktigst i improvisasjonsmusikken jeg lager, og der er det ingen rammer å forholde seg til. Så jeg liker veldig godt å gjøre begge deler.
– Tromsø en unik by
Utgivelsene ligger samlet på nettet, via Neovision-selskapet til Emil Bekkevold.
– Der ligger musikken og kommentarer til alle utgivelsene, sier Bekkevold.
Men duoen har på ingen måte tenkt å ta en pause, eller la gitarene hvile, selv om målet om 100 utgivelser er nådd.
– Det kommer en ny utgivelse på fredag. Så om dette kommer på trykk fredag, må du oppdatere artikkelen, flirer Figenschow.
– Har dere planer om en utgivelse som er helt annerledes? Er det i det hele tatt mulig etter 100 runder i studio?
– Det ligger crazy idéer og ulmer i bakhodet hele tida. Spørsmålet er ofte hva som kan realiseres i praksis. Jeg kan godt tenke meg å skrive symfoniske ting, men det er mye arbeid i å få på plass folk til noe sånt. Og de må være jævlig flinke, om det skal bli ordentlig bra. Fordelen med mindre besetninger er at man kan kvalitetssikre i alle ledd.
– Apropos besetning har dere har jo samarbeidet med en del andre musikere på noen av de 100 utgivelsene vi snakker om her.
– Ja, og i de tilfellene er musikerne håndplukket. Jeg slipper å forklare dem greia. Når jeg spiller surf eller rockabilly sammen med Ottar Tøllefsen og Øyvind Nilsen tilfører de prosjektet noe fordi de er så «inne i» sjangeren. Om det er freebag-improvisasjon er det naturlig å få med seg «Odda» Eilertsen og Inge Kolsvik, ikke sant?
– Og siden disse musikerne liker nettopp denne musikken, blir de glade for å bli spurt, skyter Emil Bekkevold inn.
– Dette er hva som gjør Tromsø til en unik by. Her er det ikke «session»-musikere som er opptatt av penger. Folk er med fordi de har lyst til å støtte opp om hverandres prosjekter. Det er som regel snakk om musikalske vennetjenester, og med en slik pionérånd får man ting gjort, avslutter Tore Morten Andreassen Figenschow.