I føljetongen «Rockens sorte får» børster Helge Skog og Egon Holstad støvet av et knippe av rockens kultklassikere. Disse skivene har tålt tidens tann særdeles godt, men fikk aldri den anerkjennelsen, oppmerksomheten eller kommersielle suksessen de fortjente. Men – uten disse musikalske bautaene i platehylla er ikke livet ditt verdt fem flate øre, så nå sørger Feedback endelig for en kulturhistorisk gjenreisning. Hurra!

Det første jeg husker er øset. Det mollstemte gitarøset som angrep trommehinnene, og bassens blytunge slag i magen drøye 40 sekunder ut i åpningslåten «Dear Lover».

De neste tre kvarterene var man fanget i et rockinferno, der det låt som om alle involverte slåss for livet. Hvert slag på trommene og hvert hugg på gitarstrengene var fremført som bandet hadde en tornado i hælene.

Frontmann Mike Ness hørtes ut som om han fysisk måtte presse all smerten, sinnet og frykten gjennom mikrofonfilteret for å bli hørt. Herregud, for et sinnssykt forbanna nydelig kick det ga!

25 år senere høres det – heldigvis – helt likt ut. Denne uka feirer nemlig et av rockens virkelige mesterverk kvart århundre-bursdag. «White Light White Heat White Trash» er plata hvor blodet, svetten og tårene spruter ut i geysir-stil.

I 1996-kontekst var dette ganske drøy kost, egentlig. Midten av 90-tallet var virkelig ikke rockens gylne æra – om man tar et kjapt tilbakeblikk på overflata i det musikalske terrenget.

Grønsjen var for lengst utviklet – eventuelt degenerert – til den enda verre «post-grønsjen». Jævelskap som Creed, Bush og Live kom spyende ut av annenhver høyttaler. Samtidig nådde bølgen av såkalt pop-punk sitt sadistiske klimaks.

Som om ikke dette var nok, hadde den musikalske evolusjonen havnet så langt ut på viddene at en kulturell vorte kalt nu-metal vokste til Godzilla-størrelse.

Jeg beklager å rippe opp i alt dette, men i konteksten av ovennevnte ondskap fremstår «White Heat» som om Elvis og Jesus i én og samme person hadde gjenoppstått for å rydde opp, skru på strømmen igjen, og sette rock’n’roll-skapet på plass.

Social Distortion er selvfølgelig ikke noe epokedefinerende band. De ble aldri noen generasjon sin Little Richard, Rolling Stones eller Sex Pistols. Gruppa fra Orange County ble derimot festmusikken til gjengen av outsidere som viste fingeren til markedstilpassa, veik og kjønnsløs «MTV-rock».

Disse outsiderne var guttene og jentene som først og fremst elsket og nerdet om musikken. De hadde ingen uniform, men adopterte ofte en arbeiderklasseromantisk rock’n’roll-stil av den gamle skolen.

Her var dongeri, skinn og solbriller selvfølgelig var langt mer naturlig enn fløyel, ull og fornuftige allværsjakker – og ikke sjelden supplert med estetikken fra rockabilly-, amcar-kultur og tatoveringer (som på dette tidspunktet var noe mora di fryktet – ikke selv hadde plassert farlig langt ned på korsryggen).

Denne typen bredbeint machoisme var selvfølgelig forhatt av alle som ville at rocken egentlig ikke skulle være rock, men heller være progressiv og «ta ansvar» for alt som ikke var gøy – være det politikk, miljøvern, veganisme eller myke tannbørster.

Disse kontrastene passet ypperlig for et band som Social Distortion, fansen inkludert. Ingen outsider med respekt for seg sjøl takker nei til litt motstand. Det er tross alt «oss mot verden», føkk moralisme og gratis øl nå, tjåmmi.

I ’96 var Social Distortion allerede som veteraner å regne, etter oppstarten i Californias punkscene på tampen av 70-tallet. Bandet fra Orange County var inspirasjonskilder for mange i den langt mer rufsete og rølpete undergrunnsrocken som dampet opp fra kumlokkene. Social Distortion nøt da også stor respekt hos gjengen anført av supersvenskene i The Hellacopters, som på denne tiden tente fyrstikken til den såkalte skandirocken.

Social Distortion skilte seg allikevel ut fra sine etterfølgere, da musikken sjelden hadde et grunnriff som ledesnor. Mike Ness var mer av en låtskriver i den klassiske poptradisjonen – der akkordrekker, melodi og dramaturgi er konge.

Spradebassen Ness var og forblir en figur man elsker eller hater. I underholdningskontekst var han en drama queen i positiv forstand, der han med fettsleik og hes røst spyttet ut de aller største ordene i caps lock.

Ness er ingen typisk historieforteller, men han lager klare bilder av hverdagslivet til de mindre privilegerte under deres vandringer på skyggesiden. Her hadde jo også Ness nok erfaringer å høste av. La oss gjøre det enkelt, og si at mannen var langt mer glad i rus og uro enn i lov og orden. Musikken hans hørtes da heller ikke ut som om den var laget rundt leirbålet på folkehøgskolen.

«White Light White Heat White Trash» er et album som føles som et album. Ikke på grunn av noe «konsept» eller ideologi. Samtlige låter fremstår bare så uunnværlige, der de kommer tøffende på rekke og rad, med spisse albuer og et volum så høyt at hele greia nesten revner.

Etter 25 år er kultstatusen definitivt verdt å dyrke. Så gratulerer med rock’n’roll-dagen, alle sammen!