SUMMERS & SILVOLA Verdensteatret 02. februar 2022

På scenen: Sarah-Jane Summers – fele Juhani Silvola – gitar Ingrid Marie Willassen – fiolin Johanna-Adele Jüssi – fele Willem Mathlener – bratsj Nikolay Girunyan – cello Rikard Toften Holst – kontrabass

Den skotske felespilleren Sarah-Jane Summers og den finsk-norske gitaristen Juhani Silvola har en kombinert CV som dekker et stort spekter av populær- og kunstmusikken.

Summers flyttet i sin tid til Norge for å ta en mastergrad i norsk folkemusikk, og har senere blitt headhuntet av en rekke band og orkestre. Silvola har hatt prosjekter innen jazz, folk- og samtidsmusikken, og utførte attpåtil sine ungdomssynder som medlem av Tromsøs eminente bråkebøtter Turdus Musicus.

Ekteparets tre album som duo gjorde at jeg hadde høye forventninger til kveldens konsert på Verdensteatret.

Forestillingen blir dog en urfremføring av nykomponert musikk, der musikerne fra Scene Nord spiller en langt mer sentral rolle enn jeg hadde trodd på forhånd. Duoens samspill med ensemblet blir da også, naturlig nok, et møte mellom folkemusikk og kammermusikk.

Silvola bruker gitarstøy som oppbygning under den lumske og atmosfæriske innledningen. Så kaster Summers og ensemblet seg på, og etter en fin passasje med høyere tempo og lettbeint stemning siger det musikalske mørket på igjen.

foto
Foto: Knut Åserud / Nordlysfestivalen

Summers tar rollen som historieforteller mellom stykkene. Hun forteller om en skotsk bonde som finner vrakrester på stranda, etter at en sjømann har forlist ute på havet. Bonden opplever senere at et spøkelse går igjen i huset over en periode, før det til slutt vandrer ut i havet og oppløses.

Det er dristig å fortelle en slik historie uten visuelle hjelpemidler. Musikerne klarer heldigvis å male sterke bilder ved hjelp av kun buer, fingertupper og plekter.

Settingen er det skotske lavlandet, men de musikalske bildene kunne like gjerne ha vært av nordnorske fjorder, daler eller innland. Summers og Silvola tar i bruk store deler av den europeiske folkemusikken som senere tok båten over havet til «Junaiten» – selv om musikernes finske og skotske opphav høres tydelig.

Dette er aller klarest i en komposisjon som introduseres med tittelen «Trolls Resent a Disturbance». Her går det først unna i et helsikes tempo, før Summers går videre med et stykke inspirert av gælisk kultur. Der strekker og drar den skotske felespilleren ut tonene på lekkert vis.

Det er et stort spenn i intensiteten gjennom denne konserten. Vi hører flere tydelige overganger, fra de bekymringsløse dagene til netter preget av uro og frykt.

foto
Foto: Knut Åserud / Nordlysfestivalen

Summers og Silvola evner å ta musikken helt ned i det emosjonelle krabbegiret, med blåtoner som pirker forsiktig i sjelen. Man ser for seg regndråpene som renner ned kjøkkenvinduet idet Summers drar alt ut av hver eneste tone, og Silvola dekker litt av det store musikalske lerret bak henne med fyldig bruk av sine seks strenger. Så kobler enseblet seg på, snur på stemninga, og tilfører en helt annen energi.

Summers kaster seg denne kvelden ut i enkelte ville instrumentalløp med fela, der medspillerne må jobbe for å henge med i svingene.

Tonene spruter ut av strengene, og energien er som høykonsentrert barnlig eufori.

Det er bare å pakke alle svulstige værmetaforer sammen i én: Duoen og ensemblet spiller som et uvær. Som publikummer gjelder det å være åpen for alt av inntrykk man får slengt i kroppen.

Det er mulig at jeg begynner å bli en gammel knallis, men selv om min musikalske kondis daglig trimmes nokså hardt skulle jeg ønske at Summers og Silvola tok seg bedre tid til å dra enda mer ut av kjernen i sine melodier, før de kaster seg løs på et nytt stykke.

Den livlige musikken er så uforutsigbar at publikum åpenbart er usikre på om de skal applaudere eller ikke, de gangene musikerne stanser underveis i konserten. Det var uansett en fortryllende opptreden vi ble vitne til denne onsdagen under Nordlysfestivalen.

Jeg sitter igjen med et ønske om å høre en innspilling av dette materialet, for å gjenoppleve musikken i en annen setting. Og en drøy times konsert føltes egentlig litt snaut.

Dette tenker jeg er to av de tydeligste komplimentene man kan gi. Så, takk for konserten! Husk nå bare å gi ut en plate med denne musikken.