Står vi på vippepunktet til at klimaet i Arktis, og verden for øvrig, endrer seg for alltid? Hvordan vil dette påvirke jordas økosystemer, og kan vi oppleve masseutryddelse av en rekke arter?
Dette er de sentrale spørsmålene i bestillingsverket som samlet mange av landsdelens fremste musikere på Hålogaland Teater mandag kveld.
Som festivaldirektøren sier fra scenen før konsertstart: Dette er pilotprosjektet til Nordnorsk Jazzensemble – landsdelsorkesteret som har fått en humpete start som følge av korona-utsettelser etter opprettelsen i fjor.
Og snakk om hårete debut! Å spre et konsept bestående av klimavitenskap og miljøforandringer ut over en 80-minutters konsert – det kaller jeg ambisiøst.
Men orkesteret lurer oss raskt inn i miljø-bobla denne kvelden.
Musikken – som er komponert av kveldens gjengleder bak trommesettet, Jakob Janssønn – speiler naturen. Vi hører lett sjøbris og rasling i trærne. Så blir det stille i mørket, før stormens kaos angriper oss. Når herjingene er over, blir vi gående blant vrakrestene naturkreftene har spredt utover landskapet.
Det visuelle spiller en birolle på lerretet bak musikerne denne kvelden. Musikken gis litt ekstra farge i flekkene, men lyset og de diffuse bildene «booster» også dommedagsfrykten i de musikalske sekvensene som lykkes i å skape litt ubehag.
At Nordnorsk Jazzensemble har ambulerende besetning, og at fiolinist Adrian Løseth Waade måtte vikariere for Ragnhild Furebotten, var ikke åpenbart i kveld.
Miljøet på scenen er nemlig både frodig og harmonisk.
Alle musikerne får rom til å skinne, der enkelte virkelig snek seg under huden til undertegnede under sine solopartier.
Sekvensen der Dag Okstad tar forestillinga helt ned i hvilepuls, mens det høye gresset vaier sakte i vinden på lerretet bak kontrabassisten, blir blant konsertens sterkeste øyeblikk.
Skal man være litt urettferdig og velge ut én musiker som virkelig løfter globusen opp og snurrer den på pekefingeren, er det Atle Nymo. Hans ville saksofon står for konsertens tøffeste øyeblikk. Så snur Nymo på flisa, temmer sitt instrument, og stryker oss tandert over nakken med lette pust.
Flere ganger glemmer jeg tid og rom, og forsvinner helt inn i orkesterets musikk – den beste tilstanden musikk kan skape.
Det eneste irritasjonsmomentet er gitarlyden. Gitarens syntetiske sound blir som en fløteskvett i akevitten, som bryter med det øvrige lydbildets kvasse kanter og deilige, naturlige klang.
Tekstene, som er ført i pennen av Pål Moddi Knutsen, fremføres klart og tydelig. Senjaværingens lune hviske-røst blir som en fortellerstemme.
På sitt beste gir lyrikken et ekstra lag av inntrykk som kompletterer musikken. Andre ganger blir ordene for direkte og spesifikke.
«Der kirken en gang sto – bygga vi bensinstasjona», synger Moddi. Premisset virker å være at naturen er Guds skaperverk, mens vi moderne mennesker har snudd dette på hodet og gjort oss selv til guder som bestemmer over kloden.
Her er det fristende å parafrasere Tina Turner, og spørre: «What’s God Got To Do with It»? Sånn, egentlig.
«Vippepunktet» står tidvis helt i grenseland til å bikke over i aktivisme. Idet Moddi skrur over i spoken word-modus med selvbiografisk utgangspunkt, skrur han allikevel sitt miljøengasjement over til et pluss for forestillinga.
Visesangeren, som for anledningen har lagt gitaren og ullgenseren igjen i naustet, henter seg inn ved hjelp av enorm entusiasme og genuint sinne der han begynner å rappe «slag for slag» sammen med kompet. Var det fødselen av rockeren Moddi vi ble vitne til her? Jeg spør for en forvirret, men positivt overrasket venn.
Det er stor dramatikk i fremførelsen under det såkalte pilotprosjektet til Nordnorsk Jazzensemble. Det ligger en usikkerhet og flere hint av fremtidsfrykt i den storslåtte musikken Jakob Janssønn har komponert. Atmosfæren er mørk og mektig. Tidvis direkte skummel.
Akkurat idet vi ser for oss evig mørketid, ispedd et knippe gråværsdager, begynner et lite håp å glimre i horisonten.
Så, går planeten rett til helvete? Smelter isflaket vi sitter på så raskt at det snart er for sent med en helomvending?
En konsertforestilling som dette byr jo selvfølgelig ikke på noe svar. Nordnorsk Jazzensemble lykkes allikevel i å få tankespinnet i gang, rundt dette stadig mer sentrale spørsmålet i hverdagen vår.