Mark Lanegan er død, bare 57 år gammel. Budskapet tirsdag kveld slo ned hardt. For et helt ufattelig stort tap dette er. Jeg kjente ham ikke, men jeg kjente en genuin sorg skylle innover meg åkkesom, som om han var nettopp en nær venn. Det er ikke så rart. Som notorisk platesamler, konsertgjenger og nokså rockinteressert i 35–40 år, er det få artister som i den fortløpende samtiden har beveget meg mer og betydd mer.

Karrieren og livet til Mark Lanegan er av den høyst oppsiktsvekkende sorten, og den hardtslående, brutale og sjokkerende biografien hans fra 2020, «Sing Backwards and Weep», forteller ei historie som går utenpå det aller meste. Rus, kaos, vold, sex, oppturer, nedturer og samtidig et personlig vitnesbyrd som bunnærlig forteller fra innsiden hvordan hele grunge-bobla opplevdes fra orkanens øye. Boka er det man på godt norsk kaller eye-popping.

Jeg skal ikke ramse opp alt her, det meste kan jo googles i dag, men det fascinerende med Lanegans historie er hvordan han både har klart konstant å fornye seg gjennom nesten 40 år i bransjen, og der han aldri har frosset fast i noen bestemt form, samtidig som han hele tiden har hørtes umiskjennelig seg selv ut. Og spesielt når man nå vet hvor hinsides ute på alle vidder han var med rus og problem som tårnet seg rundt ham på alle kanter i flere av disse årene. Noe forårsaket av egne, elendige valg. Andre var bare tragedier han fikk kastet over seg og inn i livet sitt.

Han slo først gjennom med Seattle-bandet Screaming Trees, et band som startet i det små, på den anerkjente labelen SST, med en litt spinkel, litt uferdig og psykedelisk rock som forble i undergrunnen, til tross for mange godord og supportjobber for betydelige navn. Da de havnet på et stort selskap, og da Lanegan selv begynte å ta kontrollen over det kunstneriske, og laget musikk som passet den sjelden dype, macho og ru vokalen hans, begynte det å svinge både musikalsk og økonomisk.

Av alle band og musikere fra denne bølgen og perioden, er Mark Lanegan for meg et Mount Everest over alle de andre. Flere ble mye større rent kommersielt, men absolutt ingen av dem tåler sammenligning med Lanegans musikalske katalog uten å komme svakere ut av det.

Én sak er den avsindige mengden musikk han klarte å forevige, blant annet gjennom 12 soloplater. En annen er at Screaming Trees’ to siste album (de ga ut 7–8, litt etter hvordan man regner, og flere eminente EP-er) gikk utenpå alle de andres.

I tillegg var han assosiert medlem i Queens of the Stone Age, både som låtskriver og vokalist. Han var sågar med å skrive «No One Knows», deres største hit noensinne. Han var en like eminent låtskriver, som han var en av klodens beste tolkere av andres materiale. Han kunne sunget sakspapirer fra fylkeskommunen og fått det til å høres ut som livsviktig og eksistensiell visdom.

Det kuleste med Mark Lanegan var at han, til tross for å være etterspurt og tilbedt av det som til enhver tid var hipt, hele tiden levde på siden av alt sammen. På siden av samfunnet, plateindustrien, bølger, trender og hva det måtte være. Han fulgte heller egen teft og smak, og var vidåpen for nye inntrykk og samtidig tro mot sine røtter, som var vel så nedfelt i Johnny Cash og The Gun Club, som de var i Black Sabbath og Black Flag. Han var dessuten hele tiden på søken etter nye inntrykk og uttrykk.

Med en stemme som fikk Lee Hazlewood til å høres ut som en livredd korgutt, var han dessuten en av de mest ettertraktede som bidragsytere på andres plater. Med rubb og stubb snakker vi om et tresifret antall skiver han figurerer på. Den musikalske bredden disse avdekker er voldsom. Den gjennomgående kvaliteten skyhøy.

Hard rock, gospel, elektronika, blues, country, pop, metal osv. Han gjorde alltid akkurat det han ville, og han gjorde det med bravur hver bidige gang. Hans bidrag har aldri trukket noe ned. Han har heller vært en kvalitetsgaranti alle har ønsket små og store dryss av genialitet fra.

De tre skivene han spilte inn transatlantisk med skotske Isobel Campbell (og turnerte flere ganger på) er bedårende, og, på en kul måte, veldig Lee/Nancy-assosiative, og at det ikke ble mer enn den ene fullengderen med bandet Gutter Twins, sammen med sin svirebror Greg Dulli i Afghan Whigs, er fryktelig synd.

De to spilte også inn et av Lanegans absolutte musikalske høydepunkt med Dullis band The Twilight Singers, der de covrer Massive Attacks «Live With Me» på en så briljant måte, at det i undertegnedes hode er en av tidenes beste coverlåter. Innlevelsen, mørket, smerten og desperasjonen i stemmen hans her er hinsides. En helt perfekt innspilling jeg aldri får hørt høyt nok.

Han spilte også inn ei helt sjukt sterk juleplate, der han covrer alt fra Roky Ericksons «Burn the Flames», til «O Holy Night» (best kjent på våre breddegrader i Jussi Björlings «O helga natt»), der han også viste at han kunne gå skyhøyt med stemmen sin, og ikke bare buldre i de nedre sjikt. Tenk det, den minst julete artisten jeg kommer på, med ei av verdens fineste juleplater.

Symptomatisk nok ble den kun gitt ut på et begrenset opplag på vinyl, senere trykket opp på noen CD-er og så solgt på konserter. I fjor ble den utvidet med noen egne låter også. Den er verdt halvtimen det tar å blåse gjennom. Uansett tid på året. Og det er vel knapt mulig å komme lenger unna Sølvguttene, på så mange måter.

Den enorme stemmen hans var et like sterkt varemerke som Jimi Hendrix’ gitar, Miles Davis’ trompet eller Chopins piano. Live var han et skue. Aldri noe jovialt pjatt mellom låtene, men fullt fokus på det musikalske, alltid med sin kjente positur, der han med de grove og tatoverte hendene holdt hardt rundt mikrofonstativet og pumpet ut vokalen, som hørtes ut som en drønnende foss ned et dypt djuv, og samtidig med så mye finfølelse og genuin innlevelse at han kunne spjære ryggraden til dem som hørte på. All underholdning lå i de musikalske varene. Ablegøyene og standupen fikk andre ta seg av.

Sitt fryktinngytende vesen og image til tross, var han en som mer enn gjerne stilte til signering og selfies med sine fans. Utenfor scenen var han alt annet enn cocky og vrien. Han glemte aldri hvor han kom fra, og i biografien skriver han inngående om akkurat dette, og hvor stort det var for han selv, da han oppsøkte egne helter og ble møtt med annet enn arroganse og livvakter fra noen få av dem.

Han hadde levd et knallhardt liv, men gang på gang klarte han, ofte med hjelp fra tålmodige og kule venner som var glade i ham, å reise seg igjen. Courtney Love, enken etter vennen Kurt Cobain, regelrett berget livet hans. Han brente mange bruer i de mest krevende årene, men var en høyt elsket venn og musikalsk partner, noe de mange samarbeidspartnerne og vennene ofte tilkjennega i offentligheten, ikke minst nå da nyheten om hans død kom.

Nå var han på et bra sted i livet igjen, gift med sin andre kone og bosatt i det rurale Irland. Et kraftig covid-sykeleie holdt på å knekke ham helt da pandemien rullet over verden, utdypende fortalt om i flere intervju, og nylig berettet om mellom to permer. Men det gikk også bra, trodde mange av oss iallfall.

Produksjonen hans de siste årene var jevn og stor. Platene hans var mer elektroniske nå, men med Mark visste man aldri hvor neste skive tok veien. Det er så få sånne typer, og med ham følte man alltid at man alltid måtte følge med, da det bestandig var noe kult i vente rundt neste sving.

Det føltes derfor så forbanna meningsløst, så utrolig trist og så uendelig sårt at han nå skulle dø, bare 57 år gammel. Han skulle jo ri inn i livets høst og krydre livene våre videre med alle slags kule prosjekt og plater. Og han skulle nyte post 50-tilværelsen sin med venner og familie. Men så var det faen meg stopp, og det er en fæl tanke jeg vil bruke tid på å venne meg til.

Tankene går nå selvsagt først og fremst til kona, til venner og medmusikere. Alle vi andre har mistet en av de, på mange måter, aller største stemmene i vår generasjon. Takk for musikken, Mark. Du vil savnes lenge, av mange.