GREAT PEOPLE «These Days We Dance» (Håvards Plateselskap)

De later ikke til å ha det travelt, Great People. Rundt de første singlene i 2016 og 2017 var det litt skriverier om dem, og de spilte konserter rundt om. Så fadet det hele litt ut, virket det som. Etter noen små drops av digitale singler over flere år, er de nå likevel ute med ei full skive, og det er svært gledelig, for denne skiva bærer bud om et band å se opp for i tiden fremover, gitt at de peiser litt mer på nå.

Det er lite informasjon å hente ut av deres kontoer på Bandcamp og Facebook, men så er de ikke et kommunikasjonsrådgiverfirma, heller. Musikken er heller ikke av den ekstremt utadvendte sorten. Her snakker vi ikke catchy rock’n’roll eller powerpop med sveipende refreng, men heller stemninger som slynges ut gjennom et filter av gitarer, der hver låt manes frem i monotone og dronete partier.

Jeg kjenner ikke medlemmenes platesamlinger eller referanser, men her er det direkte og/eller utilsiktede vink til mange fjonge navn, der The Brian Jonestown Massacre, Spiritualized og ikke minst The Black Angels rinner en i hu. Ispedd assosiasjoner til madchester-bølgens mest interessante navn (The Stone Roses og Charlatans) burde det musikalske landskapet være noenlunde satt.

Tittel- og åpningssporet, som også er et smart singelvalg, er direkte briljant; en låt som er helt enormt avhengighetsdannende. Anført av en syrete gitar og en forsiktig vokal, sparkes den i gang etter minuttet, med et «Uh!» og et «Ah!», der ei fengende basslinje pisker opp stemningen, og hvor en tamburin jager den videre. Refrenget, hvis man kan kalle det det, er et instrumentalt brekk, før låten pumper videre. Helt, helt utsøkt, dette.

Den er også høydepunktet på skiva, som resten av skiva må måle krefter med. Det klarer den delvis. Når jeg så en låt med tittelen «No Other», var det ikke fritt for at jeg kjente forventningene stige, at det var en dristig cover av Gene Clarks 1974-epos (den må de gjerne prøve seg på også), men låten er en uansett en finfin poplåt som kunne vært løftet ut fra nittitallets bøyde indieunivers, den gang det ordet faktisk betød noe. Her brekkes den også elegant opp av en mariachi/nylonstrenggitar, som om det var verdens mest naturlige ting. Og det funker.

«Castle of Air» er også en snurrig og drømmende låt, der produksjonen gir låten vinger med masse luft og effekter. «Shut Your Mouth», også den singel, er i tillegg verdt å nevne, der bassen gir assosiasjoner til The Cure anno «Disintegration».

Det flyter ellers litt rundt og ut i deler av skiva. Låtmaterialet er ikke det aller sterkeste kortet deres, og enkeltspor oppleves rett og slett litt retningsløse, og man kunne ønske at flere av dem hadde mer lim i seg, men det er aldri verken krise eller kjedelig. Dette er heller en svært lovende debut, som jeg håper er et tegn på at de nå har tenkt å gønne litt mer på fremover, både live og på plate. Dette albumet fortjener dessuten et liv i fysisk format.

Så nå er det bare å peise på videre. Talentet og viljen er jo der i søkk og kav.