Og langt på vei lykkes hun med sine engasjerte og sterke tekster og et musikalsk velprodusert produkt.

De siste to åra har artisten Marthe Valle arbeidd med albumet «Ro/Uro», som var et bestillingsverk fra Festspillene i Nord-Norge og ble urframført der i sin helhet i sommer, i hennes hjemby Harstad. Nå slippes albumet, og 23. november spiller hun på Verdensteateret i Tromsø.

«Ro/Uro» er ei plate som tematisk tar utgangspunkt i uroen i oss, og hva det er vi egentlig trenger for å klare å leve med den i ei tid der så mye tar oppmerksomheten vår bort fra det som rører seg i vårt indre.

Hva trenger vi moderne mennesker for å finne fram til roen og forsone oss med bølgedalene i livet, er et spørsmål Marthe Valle på ulike måter forsøker å besvare med dette albumet. Gjennom tekstene og musikken ønsker hun å utforske uro i ulike former og å lage musikk som kan si noe mer om alle laga vi har i oss som mennesker.

Dermed er «Ro/Uro» også et godt eksempel på at albumformatet har i seg en mulighet til å skape et produkt som er større enn summen av hver enkelt låt hørt enkeltvis.

Flere av låtene fra albumet har allerede sett dagens lys som singler. I juni slapp hun singelen «Det ingen andre ser» hvor hun tar opp hvordan vi iscenesetter våre liv gjennom hvordan vi på sosiale medier velger å presentere oss selv gjennom bilder og tekst hvor det kun er det positive og vellykka som får plass. Det andre er det ingen andre enn deg selv som får se. Noe av den samme tematikken dukker også opp i sangen «Alle vil bli sett men ingen vil vise kem de e»

For tre uker siden kom «Nattevakt», som er en hyllest til alle som jobber seine nattetimer for å holde samfunnet i gang. Sangen er også plukka ut som lydsporet i en større nasjonal kampanje for å ære alle skiftarbeidere.

Og Marthe Valle vet hva hun snakker om, for i tillegg til å være artist, har hun i mange år arbeidd som sykepleier innen psykiatri og rusomsorg.

På albumet bidrar også flere andre spennende tekstforfattere, i tillegg til Marthe selv. «Voggesang til voksen» er skrevet av den anerkjente spesialisten i psykiatri, Anne Kristine Bergem, som nylig ga ut ei fagbok om barn som pårørende.

«Ka om» er skrevet av forfatteren Marianne Clementine Håheim som vant Bjørnsonstipendet i 2017, og som også har vært åpen om sine spiseforstyrrelser.

Kunstneren Andreas Gravdal bidrar på låt 5 «Alle vil bli sett, men ingen vil vise kem de er».

«Episenter» er skrevet av journalist og samfunnsdebattant Anki Gerhardsen, som også er spaltist i Aftenposten og teateranmelder i Nordlys.

Men selv om tekstene er viktige hos Marthe Valle, kan de ikke ses uavhengig av musikken, og kanskje sterkere enn i hennes tidligere utgivelser veves på dette albumet musikk og ord sammen til en gjennomtenkt enhet.

Jeg var tidligere i denne anmeldelsen inne på albumformatets styrke ved å kunne frambringe en helhet. Men det ligger også fallgruver og lurer.

En gjennomgående helhet kan også være til hinder for å skape nødvendig særpreg i de enkelte låtene slik at man får den variasjon i melodi, arrangement, tempo og dynamikk som skal til for å gjøre albumet som helhet tilstrekkelig spennende. Selv om hver enkelt låt hver for seg er gode nok.

Marthe Valle skriver i tekstene om alle de laga vi mennesker har i oss. Også i musikken blir det mye lag på lag med lyd og instrumenter som til sammen danner et tett teppe.

I dette teppet kan vi skimte noen strøk på ei fele og noen sprø toner fra harpestrenger. Det er drivende bass og trommer og et og annet gitarløp som er oppsiktsvekkende flott.

Men først og fremst domineres lydbildet av tangenter og programmert musikk som gjør teppet av lyd ugjennomtrengelig og pakker tett inn i veven både sang og øvrige instrumenter.

Jeg tror at teppet kunne blitt mer spennende om det fantes partier med litt løsere vev hvor det ble enklere å se detaljene i mønsteret og kanskje også kunne skimte hva som skjuler seg bak trådene.

data-type="a" data-id="95009015">