I mange år var han et navn som bare eksisterte der ute, som streifet innom oppmerksomheten med ujevne mellomrom, men som jeg antok var et regionalt Rogaland-fenomen.

Først på hans sjuende utgivelse, den glitrende «Sån av salve» (2012), kom jeg diltende etter, og kunne lett skamfull dekke meg bak klisjeen om at det aldri er for sent å oppdage noe bra. Med «oppdage» i gedigne anførselstegn.

Oppfølgeren, «Vindbrest», skuffet heller ikke. Ikke minst var den helt suverent produsert, og med mange sterke låter i samme kategori som på forgjengeren.

TØNES «Sesong 4» (Kinkverk)

Nå er han her igjen, takk og lov bare hamrer han ut nye skiver, og han fortsetter å levere som bare fy.

Åpningssporet «Signala» satte meg ganske ut ved første gjenomlytt. Teksten er så beinhard, streng og briljant at den burde blitt utgitt som et selvstendig kunstverk. Om gården som må rives, om møte mellom nostalgi og virkelighet, modernitet mot fremtiden, og ulykksalig, dystopisk bygdedarkness.

Omskrevet til propert riksmål kunne den vært en Kjell Askildsen-novelle. Her høres Tønes både dritforbanna og resignert ut, på sin høyst særegne og slentrende måte.

«Nå ska de riva løo, fjosen og heile driden», spytter han ut, og i låtens crescendo er det vanskelig å holde tårene tilbake, når Anne Lise Frøkedal kjerringkorer (joda, det er ordet som er brukt i omslaget) dramatisk i bakgrunnen til linjene «Koss signal tru du det sende ut»? En 2 minutter og 44 sekunders genistrek, dette.

Låten er dessuten i spark i skrittet til det evinnelige gnålet om at «Tønes bare skriver små hverdagsbetraktninger». Som om dét er et minus, forresten. For han gjør selvsagt dét også. Og jeg digger det.

En av de fineste låtene på skiva er det ganske temposterke knallerten «Maxitaxi» (for en hektende og fabelaktig låt), om hvor forbanna irriterende det er når noen tullinger på festen har ringt en maxitaxi, og alle bare forsvinner ut. Da er det godt Pedar ble igjen. Og at Tønes skriver og synger om det.

Eller når han synger inderlig om de gode, fine og skikkelige vottene han har, favorittvottene, som moren til kjæresten har strikket. At de ikke er et kunstverk, men at de er så steike fine. Er ikke slikt viktig? Jo, det er for faen meg dritviktig!

Livet består i en dominerende stor prosentandel av middelmådige øyeblikk; hverdagsbetraktninger og helt vanlige mennesker, vanlige handlinger, vanlige foreteelser og trivielle situasjoner.

Da er det helt suverent at en klarer å formidle dette, både i ord og musikk. Det er til og med betydelig vanskeligere å beskrive det trivielle uten å bli kjedelig, enn å være kjedelig og utbrodere det ekstatiske.

Plata er også helt vidunderlig skrudd sammen av Frode Strømstad (I Was A King), der det stort sett er allestedsnærværende Emil Nikolaisen som utgjør det musikalske krydderiet sammen med flere forskjellige foretrukne leiesoldater. På skivas mest poppa spor, «Dokke», høres det ut som den låten The War On Drugs ikke klarte å skrive til sisteskiva si, så det går fra det helt spinkelt og nakne til det mer kompleks bandorkestrerte.

Tidligere nevnte Frøkedal er også en av gjennomgangsfigurene og kvalitetsgarantistene. Man kunne kanskje ønsket at så flinke folk hadde satt større preg på skiva, men jeg vil anta Strømstad har ønsket å holde Tønes og tekstene hans skikkelig i front, og heller tone ned tivoliet. Det tror jeg var lurt.

Der Stein Torleif Bjella fremstår som han staute og coole mannen du skulle ønske giftet seg med tanten eller søsteren din, er Tønes mer han snurrige, forunderlige og underfundige fyren du håper skal nikke taust og anerkjennende til deg fra bakerst i puben. At han skal like deg.

Jeg liker iallfall ham, og håper således han kan tilgi at det tok meg så mange år før jeg skjønte hva han drev på med før jeg nikket. Strøken femmer, dette.

PS: Tønes turnerer i disse dager, og spiller blant annet på Verdensteatret i Tromsø fredag 13. oktober. Bare å rydde kalenderen.