–Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, hvilket fonogram tar du med deg?– «Jazz på svenska»

– Jøss, Jan Johansson-klassikeren. Den så jeg ikke komme. Fortell hvorfor!– Ja, altså, jeg er jo veldig, veldig glad i jazz i tillegg til americana, og denne fikk jeg i julegave av lillebroren min for fem år siden. Da jeg begynte å høre på den, skjønte jeg igjen flere av sporene, så jeg hadde nok bare hørt det uten å vite hva det var. Men så fikk jeg et sterkt forhold til låtene som et helhetlig album, og nå har den blitt min «to go»-plate som jeg tar med meg og setter på, for eksempel når jeg føler meg i ubalanse. Da spiller jeg den, og så kjenner jeg igjen på hvem jeg faktisk er.

– At plata er et slags musikalsk antivirus, som du setter på for å rydde i de åndelige filene?– Ja, virkelig! Og dette tror jeg dessuten vil passe perfekt på ei øde øy, hvis jeg trenger å hente meg inn på noe vis, eller bare må ha noe magi. I tillegg er det perfekt at den er ei instrumentalplate, for da kan jeg lage tekster og vokal og sette til den når jeg sitter der ute i ensomheten.

– Smart tenkt! Artig at du fikk den i julegave, forresten. Jeg drev en gang ei platesjappe sammen med en svenske og han brukte alltid å sette på plata når det nærmet seg jul, og da solgte den alltid i bøtter og spann. Den har jo solgt i sinnssyke mengder, både i Norge og Sverige, og jeg husker at all slags folk. Har du en idé om hvorfor den er musikalsk esperanto?– Hehe. Men det stemmer, for den appellere utrolig bredt! Tror nok den samme plata kan ha forskjellig innvirkning på forskjellige folk. For noen er den behagelig og bra bakgrunnsmusikk. Og for dem som nyter og lytter og går mer i dybden er det også masse gull å finne der. Ja, også er det jo bare veldig deilig og fin musikk, som ofte er nok.

– Lillebroren din ga deg den, sa du. Har du hatt andre musikalske mentorer?– Ja ja! Han er jo fortsatt viktig, og har penslet meg inn på The Eagles og masse annet. I tillegg har Stian Jørgen Sveen, som jeg spilt med i 12 år, brent meg masse samleplater med bluegrassklassikere og annet. Men både mamma og pappa har betydd masse. Hun med Vreeswijk og han med Lucinda Williams og masse annet.

– Sukk. Hørte faktisk på den selvtitulerte Lucinda-skiva fra 1988 i går. Klassiker! Jan Johansson kjørte seg jo i hjel bare noen få år etter skiva, så han kan du ikke sett live. Hva er det beste du har sett live, da?– Susanne Sundfør.

– Den kom kontant. Antar du sikter til en spesifikk?– Ja, det var i Oslo Konserthus i mai i 2018, på turneen fra «Music for People in Trouble»-skiva. Jeg ble altså helt satt ut over hvor bra det var. Det er sjelden å se an artist med en så klar visjon og idé, også live. Store deler av konserten var bak en skjerm med flakkende bilder, og bandet og hun i svarte kapper bak, uten en frontfigur som sto i front og hoppet opp og ned.

– Tror du det var en fordel at det var der, med sittende publikum?– Ja, det var nok en fordel, for man fikk konse mer på det som skjedde, Men det var neppe hovedgrunnen til at det var så bra. Elsker jo den skiva også, og live ble bare det hele løftet opp i enda en dimensjon.

– Akkurat sånn det skal være, det. Hvis du kunne satt Malin Pettersen under en låt skrevet av noen andre, hvilken låt hadde du valgt å gjøre til din egen?– Da setter jeg navnet under Willie Nelson-låten «Crazy».

– Da skulle iallfall økonomien være sikret! Antar det ligger noen kunstneriske forklaringer også?– Hehehe, ja ja ja. Da hadde jeg selvsagt vært rik, samt at jeg hadde stått bak en av de største Patsy Cline-hitene, samt at jeg hadde hatt en slags link til min all time favourite-helt Willie Nelson. For ikke å glemme at låten har en fantastisk tekst og melodi, da.

– Den er jo egentlig ganske lite country, både Willie- og Patsy-versjonen.– Ja, det er jo mer en jazzlåt. Og jeg elsker jo begge deler. Og her mikses det helt perfekt, der låten bæres av en småjazzete melodi, men med fortellerkunsten fra countryen, der den hjerteskjærende og vonde teksten bakes inn.

– Og nå er den din! Du får med deg én ting på øya. Hva?– Jeg vil ha med meg ei solcelledrevet lykt!

– Er du mørkredd?– Haha! Ja, det er jeg! Også tenker jeg at ei sånn lykt helt sikkert kan demonteres og brukes til mye annet også, som nok kommer godt med der ute. Ja, jeg må ha den lykta, altså!

JAN JOHANSSON: Jazz på svenska (1964)