Det er ikke engang en kåring av de beste prestasjonene som er gjort bak batteriet. Dette er derimot en kåring av de beste trommeintroene, de som starter låten før vokal, bass, gitar eller tangenter kicker inn.

Du vet, de trommeintroene som gjør at du blir helt gæren, vill i nikkersen og begynner å sikle med tanke på hva som skal komme etter? Det er disse rock’n’roll-dropsene som her skal feires. Og, for ordens skyld, her snakker vi om rock’n’roll og nært beslektede genre.

Her er derfor listen, i en rekkefølge som var helt umulig å rangere. Hva som skiller nummer 18 og 22, enn si 11 og 13, er sannelig ikke lett å si, men ett sted måtte streken i sanden settes, så her er de 20 beste, og dermed også fasiten.

Husk dessuten: Maks én låt/intro per navn!

Let's bang the drum!

1. LED ZEPPELIN «When the Levee Breaks» (1971)

Det var vel den aller mest opplagte av alle, og den første som ble satt ned på papiret. Den litt over sju minutt lange avslutningslåten på Zeps nummer 4 er en låt som både kickstartes, jages fram og holdes i seig, drønnende galopp av de monstrøse trommene fra geniet John Bonham. Joa, de var ikke så verst de andre lurendreierne i bandet, men akkurat her er det Bonhams show med nogo attåt.

Man trenger sånn cirka halvannet sekund fra trommeintroen starter, før man glir inn i zeppelinsk transe, og det er selvsagt ikke tilfeldig at nettopp trommene her er samplet og brukt effektivt av alt fra Eminem og Massive Attack, til Public Enemy og Beastie Boys. Og sånn cirka noen hundre til.

2. PIXIES «La La Love You» (1989)

«Doolittle» er et mesterverk som på sett og vis dekket på bordet og ba grungen sette seg ned og forsyne seg. Black Francis var på alle måter den ubestridte sjefen, og bassen til Kim Deal et sterkt musikalsk kjennemerke med soundet deres.

David Lovering var dessuten en lurendreier med stikkene, og åpningen på «La La Love You» er hans eget lille glansnummer, før resten av bandet sparker inn og den herlige flørteplystringen blåser luft i låten. Men du hører at det er den etter bare to sekund med trommer, og det er attpåtil Lovering selv som synger, med ektefølt, supercool crooning.

3. STONE ROSES «I Am the Resurrection» (1989)

Debuten som nesten lammet britisk rock i flere tiår etterpå, inkludert bandet selv, ville neppe blitt den klassikeren den er uten det spektakulære arbeidet den fiskehatt-kledde trommisen Reni la ned. Sterkt inspirert av Keith Moon, der det skjer masse hele tiden, men samtidig med masse særegenhet.

I den over åtte minutt lange låten, som avslutter hele mesterverket, er det nettopp Renis intro som er riffet låten legger seg oppå, visstnok etter en «art by accident»-hendelse, der bassist Mani spilte The Beatles’ «Taxman»-bassen baklengs. Kunst! «Fools Gold», singelen som kom etter skiva, ville også vært en god kandidat her.

4. SEPULTURA «Ratamahatta» (1996)

Det var mye oppstandelse rundt den på mange måter banebrytende «Roots»-skiva. Kollega Helge Skog ville valgt «Territory», andrelåten på forgjengeren «Chaos A.D.» (1993), men noen fordeler med å skrive og gjøre jobben selv må det jo være.

Jeg husker at den kom på sjutommer, og at jeg kjøpte den, både fordi formatet er så snasent, og fordi jeg var helt ekstremt opphengt i trommene på denne låten, som er den eneste jeg har med det mest brutale fra Brasil noensinne. Ja, etter Bobby Firminos utsidepasninger, da. Teksten har jeg samme forhold til som til Caramba-gymsokken «Hubba Hubba Zoot-Zoot», men fy faen, de trommene fra Igor Cavalera her. Og en sjelden takk til perk-jobben fra Korn-trommis David Silveria.

5. THE ROLLING STONES «Honkey Tonk Women» (1969)

Det stod mellom den og «Sympathy For the Devil», men det måtte nesten bli den på alle måter ikoniske og signatursterke singelen fra 1969. Nå er det kubjellene fra Jimmi Miller som er først ute i låten, og perk og kubjeller er slettes ikke ekskluderende i denne sammenhengen, men det er jo trommene til The Late Great Charlie Watts som ypper opp til bråk her, før Keif kommer snikende inn fra høyre (iallfall i monoversjonen) med gitaren.

Og – vips! – så er en av verdens beste låter i gang. I «Country Honk», countryversjonen som senere på året ble inkludert på «Let it Bleed»-skiva, er trommeintroen utelatt, og den kan derfor ikke måle seg overhodet.

6. TURBONEGER «Prince of the Rodeo» (1998)

Det er låten som kanskje mest er kjent for gitaren, da det dritkjappe og velspilte riffet ble hugget ut av det assosierte medlemmet Euroboy, som senere skulle bli så vanskelig å kopiere at han ble fast i bandet og the wrist is history.

Singelen var også den første innspillingen med Chris Summers som trommis, og jeg har vel selv en forkjærlighet for den versjonen, som riktignok starter med masse rodeopublikumstøy, før trommene sparker inn døren, men versjonen som senere skulle dukke opp på «Apocalypse Dudes» er heller ikke ueffen.

Den er rett og slett effen, og når de trommene startet opp på konsertene, visste man at man hadde masse feiende flott dævelskap foran seg, inklusiv Euroboy «ridende» på skuldrene til Pål Pot Pamparius, mens han feide gulvet med sin Les Paul.

7. THE SONICS «Psycho» (1965)

De var et av verdens beste band i noen svært hektiske øyeblikk på midten av sekstitallet, og skinnklaskingen til Bob Bennett var svært sentral i soundet, da det hørtes ut som han prøvde å drepe trommene sine. Han slo altså så hardt, så fort og så brutalt at det fortsatt er masse band som prøver å kopiere det, men ingen av dem lykkes helt.

Kombinasjonen av ungdommelig råskap og mengder med speed er kanskje ikke anbefalt av fastlegen, men det skal likevel ikke underkjennes som kombo innen grunnleggende ur-garasjerock. Bennett kicker også i gang debutsingelen «The Whitch», men det er på «Psycho» han virkelig viser seg frem. Altså, ett sekund ut i låten får du lyst til å knuse inventar – med et stort smil rundt munnen og masse ståpåhumør. Sier jo alt.

8. THE STOOGES «Dirt» (1970)

En komposisjon helt på høyde med det beste av Mozart, og et selvstendig mesterverk som kan måle seg med det mest perfekte avstedkommet i kunsten, enten det er Picasso, Munch, Maradona eller Gaudi vi snakker om. Det sju minutters seige eposets magi er en kombo av hele bandet, ikke minst vokalen fra den steine og steinkåte Iggy, og de lekre gitarene fra Ron Asheton.

Men det er broder Rock Actions trommer som bokstavelig talt ruller det hele i gang, og allerede før Iggy har rukket å kysse, svelge og spytte ut mikrofonen, skjønner man hva det er som kommer. «Shit, nå kommer verdens beste låt!», rekker jeg alltid å rope.

9. IGGY «Lust for Life» (1977)

Ikke lov med samme band eller artist to ganger! Men her liker vi både rock OG roll, egg OG bacon, Smith AND Wesson og selvsagt Iggy OG The Stooges. Åpningssporet på hans andre soloskive er etter sigende skrevet på ukulele sammen med David Bowie (narkotika får altså frem det rareste i folk), som jo må være unntaket for den slags, som er en vederstyggelighet, men det er trommis Hunt Sales som jager den i gang.

Låten fikk en ny vår som åpningssporet på «Trainspotting»-filmen, men var også en hit i enkeltland da den kom ut, ikke minst i Nederland, noe som avstedkom den mildt sagt legendariske opptredenen på TV-programmet TopPop, der en blødende og ehh … «oppstemt» Iggy prøver både å bokse og danse med programlederen, rive ned hele studioet og spise grønnplantene som er dandert på scenen. Samtidig som han mimer til låten. Iggy (hjerte-emoji).

10. THE VENTURES «Wipeout» (1965)

Herre vår kjempehatt, hva er det du holder på med her, Mel Taylor? Svaret er, om man får tenkt seg om, og kan formulere seg skikkelig elegant: «Noe HELT fantastisk»! Surfbandet er noe av det beste som har praktisert genren, og trommene til Mel Taylor (som var storebroren til Canned Heat-bassisten Larry Taylor, så foreldrene var gode på å produsere rytmeseksjoner) er svært essensielle.

I et for lengst genierklært opptak fra Japan, et år etter låten ble utgitt, er det egentlig bare Mel Taylor det handler om. Man blir faktisk oppriktig sur hver gang kameraet zoomer inn på noen andre. Selvsagt starter det med Mel. Og så blir det bare enda mer av ham. Og aldri nok. Altså, se på dette, da! Og hør!

11. DEAD MOON «A Fix on You» (1991)

De var skranglete, bøyde og rare, men de som opplevde dem live vet hva vi snakker om her. It’s a satanic Jack Daniel’s mono thing … You wouldn’t understand. Trommisen og villbassen Andrew Loomis var både visuelt, sosialt og musikalsk viktig i bandet, og konsertene deres startet jo alltid med at han fyrte på et hvitt stearinlys som han smeltet fast i bunnen på ei opp ned Jack Daniel's-flaske, montert på det nedstrippa trommesettet sitt, som alltid var dratt helt fram til scenekanten.

Da var det i gang. Og introen på «A Fix on You», åpningssporet på klassikeren «Stranded in the Mystery Zone», er virkelig av den sorten, der du hopper opp av stolen og rekker å rope «Ææææææh! Øøøøøøøøl!» før du har hørt noe annet enn trommene.

12. JUDAS PRIEST «Painkiller» (1990)

Her overlater jeg ordet til Peter Vegem, som lett entusiastisk skrev dette for Feedback i en omtale av tittelsporet fra «Painkiller»-skiva: «Hvis musikk var et dyr, er denne låta en krysning av hvithai, grizzlybjørn, krokodille, klapperslange og flodhest. Sterk, sulten, hard, livsfarlig, lynkjapp, sint og utholdende. Den tar liksom aldri slutt. […]

Dave Holland var ute av det gode selskap og amerikaneren Scott Travis hadde overtatt stikkene. Scott er en maskin, og han gjør Judas Priest enda mer metal enn før. Om ikke det var nok doble basstrommer på tidligere utgivelser, får du her. I bøtter og spann, dunkdunkdunkdunk helt til øra detter av og du kan bruke dem som tøfler». Nuff said!

13. THE KNACK «My Sharona» (1979)

Debutsingelen til The Knack toppet hitlistene i en rekke land, USA inklusivt, og solgte over en halv million eksemplar (det er veldig mange tonn med sjutommere) da den kom. Frontfigur, gitarist og låtskriver Doug Fieger (da 25) hadde blitt hodestups forelsket i Sharona Alperin (da 17), som resulterte i, ikke bare én, men flere låter om henne.

«It was like getting hit in the head with a baseball bat. I fell in love with her instantly», sa han i et intervju mange år senere. The Knack klarte aldri å leve opp til debutsingelen sin. Og den startet med et helt vanvittig hektende trommeriff.

14. GLUECIFER «I Got a War» (2000)

Da Gluecifer detonerte sin catchy punkrock på verden på midten av nittitallet, var trommis Anders Møller en vesentlig bestanddel i bandets stramme og hissige sound, så det var ikke fritt for at skepsisen meldte seg ved Danny Youngs inntreden i bandet.

Det viste seg heldigvis å være totalt ubegrunnet frykt. Bandets første innspilling med ham, singlen «Lard Ass Hagen», starter med nettopp trommene til Danny, der han bare sier «Hello, and fuck off!» til alle eventuelle skeptikere.

Danny og Anders spilte begge på andreskiva, men på deres tredje album, sørgelig undervurderte «Tender Is the Savage», er det Young som klasker på alle låtene. Skivas åpningsspor, «I Got a War», er et av bandets aller beste, og har ofte vært foretrukket som første låt på konsertene. Og når Danny begynner å hamre på trommene, vet man hva som kommer. Da er det bare å ta ladegrep og kaste seg ut i det. Nå er det faen meg krig, ass!

15. MOTÖRHEAD «Overkill» (1977)

Det er en uskreven regel om at det ikke er lov å skrive om rock’n’roll og trommer uten å nevne Phil «Philthy Animal» Taylor, og da er det jo bare å følge regelen helt inn. Med rette. Andreskiva til Motörhead ble ledsaget av tittelsporet som singel, en låt som også åpner hele det brutale ballet, og der trommene legger lista og introduserer oss for hva vi har i vente de neste 35 minuttene.

Det denne urtøffe trioen holdt på med denne tiden er noe av det mest skoledannende som er laget innen rock etter 60-tallet. Bare Phil alene skapte et eget sound, med doble basstrommer og et helvetes lurveleven, som generasjoner har forholdt seg til etterpå.

Det er et klipp på YouTube, der medlemmer fra Metallica, Anthrax, Slayer og Megadeth (De Fire Store) gjør nettopp «Overkill» sammen, riktig nok som en hyllest til Lemmy, men det er jo Phil som i praksis hylles her. Og det sier alt.

16. RAGA ROCKERS «Hun er fri» (1988)

Kanskje den mest atypiske Raga-låten Michael Krohn har laget, som sågar er uten både bass og gitar, men der Michael synger, halvt rapper, over et Stooges-aktig og enkelt pianoriff. Senere skulle de spille den inn med fullt band, og denne utvidede versjonen ble straks til varianten de gjorde på konsert. Men det er aldri den fansen setter på når de skal høre den.

Du har ikke vært på nachspiel – hos folk som liker rock – på nittitallet, om du ikke enten har bivånet andre synge denne i kor, eller til og med deltatt selv. Da vet du også at det ikke skal mer til enn Jan Kristiansens trommeintro, før hele kollektivet går bananas, ananas mango og tyttebær. At ikke denne ble gitt ut på singel, med det påfølgende tittelsporet på andre siden, er en regelrett tabbe. Det hadde lett vært en av tidenes beste norske singler.

17. DEEP PURPLE «Black Night» (1970)

Singelen ble sluppet samme år som albumklassikeren «Deep Purple in Rock», og har alltid vært en personlig favoritt fra tungrocklegendene, og så mye at jeg skaffet meg den på sjutommer, med den fjonge og gulgrønne Harvest-logoen på (den ble senere inkludert på diverse jubileumsutgaver av nevnte album).

Gitarriffet i låten er jo dens signatur, og de aller fleste assosierer det med DP, men dette var jo i de frekke ravnenes tid, og det var rappet fra det psykedeliske Bronx-bandet Blues Magoos, som laget riffet allerede i 1966, på deres innertier «(We Ain't Got) Nothin' Yet» (der bass- og orgel sammen danner det surklete riffet), som igjen hadde stjålet det fra bassriffet i Rick Nelsons versjon av «Summertime» (1962).

Men Purple-låten ble mest kjent, og det er den alle tenker på, og man tenker på riffet allerede i det trommene til Ian Paice dundrer inn i mellomgulvet.

18. MONSTER MAGNET «Pill Shovel» (1991)

Personlig holder jeg den som ei av de beste og mest tidløse rockskivene som er gitt ut de siste 35 årene. Monster Magnet anno 1991 hørtes ut som to digre bulldosere som hadde sex med hverandre, der den ene av partene ikke har lyst. Denne debuten er så mannevond, så kompromissløs, så – på en rett måte – tung, kvass og psykedelisk, at den savner sidestykke.

Monster Magnet er og blir the power of Dave Wyndorf, den brautende kåtskælken av en låtskriver og frontfigur, men han har alltid omgitt seg med bra trommiser. Denne skiva tar da også av allerede i førstelåten, og det er Jon Kleimans trommer, som svaier fra høyttaler til høyttaler, og forbereder oss på denne trippen av et album, som legger lista.

Herregud (eller Satan!), det er en tøff trommeintro. Nesten tøffere enn den mursteintykk-lange Shakespeare-teksten, men bare nesten, altså.

19. METALLICA «Motorbreath» (1983)

Lars Ulrich er vel den mest omstridte trommisen i rock- og metalverdenen, og det er ikke bare på grunn av hans heller aparte opptreden i dokumentaren «Some Kind of Monster». Han er også ofte nevnt i heller tvilsomme sammenhenger, og figurerer sågar dann og vann i lister over de mest oppskrytte trommiser som er der ute, iallfall i band av en viss størrelse.

Det er delvis fortjent og delvis blodig urettferdig, da man heller ikke må glemme at han klasket skinn i et av de mest toneangivende og viktigste metalband som har satt sine bredbeinte bein på jorda. Og Ulrich var svært sentral i det engang innovative soundet, samt at han er kreditert som låtskriver på hele den rikholdige katalogen deres.

Den utvalgte låten er derimot en av få låter han ikke var med å skrive, som attpåtil er bandets aller korteste, på rett over tre minutt, og den kjappe raketten fra debuten hamres ut til verden med Ulrichs karakteristiske trommer som trimmet startmotor.

20. POISON IDEA «Just to Get Away» (1990)

I en rettferdig verden hadde Portlands onde stesønner vært satt på sokkel foran inngangen til Rock’n’roll Hall of Fame, men verden er som kjent et ondt og blodig urettferdig sted, og Poison Idea forblir nok et band for undergrunnen, sin store innflytelse og kultstatus til tross.

Med en pistol mot tinningen, lik den på coveret til «Feel the Darkness»-skiva, og beskjed om å velge kun én låt til å representere alt med bandet, lander jeg hver gang på «Just to Get Away», en låt så nihilistisk, så fingeren i trynet på verden-hard, så aggressiv og hinsides tøff at jeg sliter med å finne verdige utfordrere.

Og det er trommis Steve «Thee Slayer Hippy» Hanford som byr opp til nesebloddryppende neveslagsmål i enden av baren, med en trommeintro så spinnvill at jeg alltid får lyst til å hoppe tilbake til begynnelsen etter første refreng hver gang jeg hører den. Det han holder på med her, altså. Gud hjelpe alle andre.

Denne listen kunne selvsagt vært dobbelt så lang. Én sak er at den ekskluderer noen av de aller beste trommisene rocken har hørt (fordi de ikke spiller signaturlåter som kjennetegnes ved raffe trommeintroer), samt at streken i sanden måtte settes et sted.

Keith Moon, Nick Menza, Stephen Morris, Nicko McBrain, Brian Downey, Darrell Sweet, Ringo, Paul Bostaph, Charlie Benante, Høgger’n og alle dere andre: So close, but still no cigar! Sorry! Dra hjem og øv på trommer, dere som fortsatt lever iallfall, så er dere med i vurderingen i del to (om fem år).