«SPENCER» (TIFF-avslutningsfilm) Storbritannia/Tyskland Regi: Steven Knight

«A fabel from a true story» kommer opp i blokkbokstaver på lerretet før det hele setter i gang, som en hard sjablong for å minne oss på hva dette er, og det er også svært presist. Dette er ikke en filmversjon av «The Crown», der selv den mest innbitte republikaner kan settes på prøve, hvor det britiske monarkiets overdådighet og pompøse overmuch-klisjeer fremstilles så vilt og kult at man litt beskjemmet tar seg i å applaudere det i flekkene.

Et av de mørkeste kapitlene i den moderne historien fra Buckingham Palace er likevel det famøse, bunnløst triste og drøyt tiårige ekteskapet mellom Diana og Charles, der ingen av dem lot til å være lykkelige, og som var forsidestoff på magasiner og aviser verden over i alle årene det pågikk, helt til Dianas tragiske dødsulykke i 1997.

Filmen er et kort utsnitt av denne perioden, fra julefeiringen i 1991, når det virkelig har begynt å tårne seg opp med interne konflikter, og i en så stor grad at det murres både innad i kongefamilien og ut i pressen.

Åpningen, der Diana har kjørt seg vill, alene på landeveien, i en liten Jaguar Cabriolet, setter tonen. Man skjønner at noe er riv, ruskende gærent. Bare det at hun må gå inn på en vanlig veikro, blant vanlige mennesker, og på proper overklasseengelsk nervøst bekjenne «I have absolutely no idea where I am» er urovekkende. Ikke minst er de vantro blikkene fra noen av de mest starstruck britene man har sett megetsigende.

Man skjønner nokså tidlig at regissør Steven Knight («Dirty Pretty Things», «Eastern Promises» m.fl., for ikke å glemme TV-seriene «Peaky Blinders» og skrekkelig underkjente «Taboo») ikke har forsøkt å lage noe som er nært dokumentarisk, men heller prøver å vise denne opprivende fasen i Dianas liv, slik han tror hun må ha opplevd det.

Med unntak av deres to barn, og noen få i staben, er alle de andre i kongefamilien redusert til snerpete statister. Dronninga bare ei kald, krevende svigermor hun pliktskyldig må neie til. Charles, en utro proforma-mann, hvis hjerte er fortapt i den 14 år eldre og dølle Camilla Parker Bowles, og som kun henvender seg til kona for å påpeke ansvaret bak prinsessetittelen, og at hennes galopperende spiseforstyrrelser er respektløse og pinlige.

Det er egentlig intet nytt med noe av dette, men det kule med filmen er at Knight har skrudd den til som en slags psykologisk thriller, der Diana kjemper med både indre og ytre demoner. Ei mistenkelig timet plassert bok om Henry VIII, som fikk to av sine koner halshugget fordi han ville bytte dem ut med nye eventyr, gjør henne ikke mindre engstelig eller paranoid.

Det kuleste grepet med filmen, og der den skikkelig skiller lag med «The Crown», er at mange av de fjerne eventyrbok-fascinasjonene man får av å se TV-serien, her fremstår som rene og skjære mareritt.

De enorme slottene og bygningene fremstår som fengsler. Juvelene som lenker. Kjolene som fangedrakter. Den høye takhøyden som agorafobisk. Kammermusiken som støyende. Tjenerne som upersonlige og upålitelige informanter. Og for en bulimiker er selvsagt all maten og alle oppramsingene av himmelske menyer bare motbydelige. Ei kort scene, der Diana ligger på kne foran et toalett, omkranset av en diger ballkjole, er like hjerteskjærende som det er helt enormt estetisk vakkert.

Her brukes også musikken (lagd av Jonny Greenwood, leadgitaristen i Radiohead) svært effektivt, der heseblesende perkusjon og strenge toner underbygger ubehaget.

Det er helt åpenbart at Knight har tatt seg mange friheter her, men det oppleves ikke som problematisk, kanskje bortsett fra den litt plumpe og unødvendige slutten, men det er muligens en smakssak. Også er det nok tidenes mest opplagte sak å påpeke Kristen Stewarts tolking av hovedrollen, som er helt fantastisk. Hun er ikke to dråper-lik Diana, men hun har likevel den Mona Lisa-mystiske auraen over seg, der også aristokratisk eleganse og verdensvant ytre blandes med det keitete og usikre.

En stilfull, vakker og ekkel film, hvor Kristen Stewart er helt ehhh … konge.