BRØDRENE JOHANSEN

Regissør: Trude Ottersen

Nasjonalitet: Norge

År: 2023

Spilletid: 1t 20m

Det var spesielt å se denne under et døgn etter dokumentaren om Ottar Brox. Den kjente professoren har stått i bresjen for å snakke fram distriktene i Kyst-Norge, og verne dem mot avfolkning og en dertil hørende sikker død. «Brødrene Johansen» går tematisk rett inn i denne tematikken, som om begge dokumentarenes premierer var bevisst synkronisert.

Regissør Ottersen er i TIFF-sammenheng, til nå i hvert fall, best kjent som halvparten av duoen bak den glimrende dokumentaren «Ishavsblod – de siste selfangerne» (2016). «Brødrene Johansen» er en adskillig mer lavmælt og fysisk stillestående film enn den verbalt og temperaturfriske fra Ishavet. Her følger vi de fem Johansen-brødrene som bor hjemme på gården i den lille bygda Kråkrøhamn på Andørja, under samme tak, sammen med foreldrene sine. Samtlige er single og godt voksne. De to søstrene i huset har flyttet sørover.

Den både under- og overliggende tematikken er selvsagt fraflytting i distriktene, og gjennom filmen skjønner vi at dette er ei bygd som, til tross for både bruforbindelse og episke naturomgivelser, med et hav som bugner av fisk, sakte kveles i takt med den stadig eldre befolkningen som bokstavelig talt dør ut. Begravelsene er hyppige. Dåp og konfirmasjon fraværende.

Men Brødrene Johansen biter seg fast og nekter å dra. Den ene av dem møter vi overhodet ikke, og det er hovedsakelig to av dem vi følger tett, Idar og Jan Ivar. Jan Ivar er fiskeren i familien, mens Idar drifter geitefjøset. Førstnevntes bestevenn er en pensjonist som er dobbelt så gammel som ham, og de to planlegger sammen å lage ei bok med bilder av nye graver bygda og nabobygdene, for vekselvis å dokumentere forfallet og holde tritt med hvem som ligger hvor og når de har falt fra, en prosess vi følger gjennom hele filmen.

Idar later derimot til å drømme seg bort fra bygda. Han savner ei dame å dele livet sammen med, og skjønner selvsagt at det å være i bygda setter sine begrensninger. Moren i huset, den myndige og selvsikre dama Kjellrun, forteller således at det nok ikke blir lett å komme inn dit som noen ekstern skjønnhetsstatue.

Hun er heller ikke nevneverdig positivt innstilt til at noen av de godt voksne sønnene skal flytte ut heller. Eller er det kødd? mener hun det på ordentlig, eller gjør hun seg litt til for fotografen? Det er sannelig ikke lett å skjønne. Faren stemmer uansett i. Den stillferdige og alvorlige avholdsmannen mener dessuten at unge damer ofte er mer drikkfeldige enn andre.

Vi følger hele gjengen, gjennom fjøshold, middagslaging, Tinder-sjekking, øvelseskjøring, pludring med søskenbarnet som stadig stikker innom, diverse faser i fiske og behandling av råvarene, samt en dokumentasjon av den tunge investeringen og opprettelsen av et nytt og morderne fjøs til geitene. Bildene tatt med drone over så vel båten på fiske, som flytting av geiter fra gammel- til nyfjøs, er spektakulært vakre.

Det tar (for) lang tid av filmen før jeg føler at familien slapper av foran kamera. Mange av scenene virker anstrengte og oppstyltete (en seanse hos kommuneadministrasjonen er så unaturlig at det er skikkelig kleint å se på, sånn som når Dagsrevyen på reportasje ber intervjuobjektet «være naturlig» og late som hen snakker i telefonen).

Med en innspillingsperiode på nesten 10 år, der bakteppet er fraflytting og avfolkning for at eldre dør, er det heller ikke til å unngå at også karakterer i filmen både flytter eller dør, og nettopp dette lange tidsstrekket er en av filmens styrker, for man kan saktens kjenne på kroppen hvordan den fine bygda sakte kveles i en uunngåelig prosess, der naturen går sin gang, kombinert med det uunngåelige faktum at folk søker seg bort og ut i verden. Når du i slutten av førtiårene aldri har vært sør for Bodø, og du fortsatt er singel, er det ikke rart at du ønsker å oppleve og ta en smak av verden.

Som seer blir man unektelig oppriktig glad i de to Johansen-sønnene vi følger. Begge to er veldig sympatiske og naturlig sjarmerende, og det er også noe utrolig fascinerende med den trassige staheten det er i å tviholde på håpet om at det skal ordne seg, og at det skal komme nye folk til bygda. Så skal jeg unnlate å spoile noe her.

Regissør Trude Ottersen og medregissør Gry Elisabeth Mortensen var selv synlig til stede i «Ishavsblod – de siste selfangerne», som føltes naturlig, da dette var noe av premisset med for selve ideen, nemlig å mønstre på sammen med det øvrige mannskapet. På en båt må man også bidra.

I «Brødrene Johansen» føles hennes tilstedeværelse derimot litt påtrykket. En rekke spørsmål, også om til dels kleine tema, blir stilt åpent fra bak kameraet, noe som gir en litt trykkende intervju-følelse for oss som ser på, i stedet for å la gutta (og mamma Kjellrun) snakke uforstyrret, med spørsmålene bakt inn i svarene. Hvorfor hun har klippet inn seg selv i et par tilfeldige scener var heller ikke lett å skjønne, for det oppleves som temmelig malplassert.

Likevel, filmen er et varmt møte med en familie litt utenom det vanlige, i en type bygdesamfunn det blir stadig færre av, og som filmen også hjelper oss å forstå. Ottar Brox vil nok både le og gråte når han forhåpentligvis får sett den.