For et drops av et popalbum

THE LOST DAYS «In the Store» (Speakeasy Studios)

Nittitallet er tilbake, den kule delen av den, den som gjorde det gøy å være ung på nittitallet, i hvert fall og man likte mer enn bare grunge, nu metal og rumpe-samleplater, og det gjorde man heldigvis.

Powerpop-senioren Tony Molina er en mann jeg stadig sveiper innom i disse spaltene, simpelthen fordi han er en vaskeekte heidersmann som triller ut briljante popskiver på løpende bånd, slik andre leverer fra seg «likes» i sosiale medier. Og skivene hans er som gylne ekko fra det aller beste som verserte under det – etter hvert – stadig mer forvirrende og misvisende begrepet indie, og for den saks skyld lo-fi.

Dessuten sper han musikken sin elegant ut med elementer av andre sideveier, der alt fra Hüsker Dü og Thin Lizzy, til Big Star og The Beatles er med og fyller ut. Det er ikke noe dogmatisk indie-sutr, dette, som jo kan vøre fryktelig irriterende. Sånn som når et band fra Philadelphia kaller seg @ (altså krøllalfa), gir ut ei skive som heter «Mind Palace Music» og prøver å låte autentisk, amerikanske nittitallsindie. Da blir jeg sur. Og rasende. Og tordner!

Men det er ikke mitt problem. Ikke bare mitt i hvert fall. Uansett: Molina følger bare sin vante tralt, og det er akkurat det jeg elsker med ham. Skivene hans er som regel kjappe, og inneholder mange og uvanlig korte låter, men låter med så mye lim, og så fantastiske melodier, i seg at man får lyst til å bade i softis (jo da, klart det er kaldt, men likevel, dere skjønner! Vi er jo ikke pingler heller!).

Hans DIY-skakke sound føles heller ikke kokett, men at de mer er et resultat av et ønske om å få det ut mens det er ferskt, så han kan spille inn mer. Og jeg elsker det.

I The Lost Days bare videreforedler han en allerede vellykket formel med å utvide vokalprestasjonene og fordele dem mellom seg selv og Sarah Rose Janko («kjent» for sitt eget énkvinnesprosjekt, countrybandet Dawn Riding. Sjekk ut fjorårets fjonge skive «You’re Still here»). De møttes i forbindelse med bortgangen til en felles venn, og fant straks tonen musikalsk, noe som resulterte i EP-en «The Lost Tapes» (2021). Denne skiva er en videreføring av dette.

Med vekselvis vokal fra begge triller de ti superbe poplåtene ut og tikker inn på totalt 13 minutter. «Åh nei! Ikke mer?!», tenker du kanskje. Men det er bare tull og tøys å tenke, simpelthen fordi låtene er så himla flotte. Og dessuten er det bare å sette den på fra begynnelsen av når du har nådd slutten. Belle and Sebastian, The Lemonheads, Sebadoh, Teenage Fanclub, Apples In Stereo og Magnetic Fields er navn som rinner meg i hu.

Tittelsporet, en ren og skjær proglåt på 2:27 er skivas lengste, så da skjønner man hvor det ligger. Guuuuud, så fint dette er. Klar utfordrer til å kare seg inn på lista for årets fineste, dette. Sukk!

Popkulturelle arvinger med glimt i øyet

FIGHTS «Scampirock»

For noen dager siden deltok jeg i slags panelsamtale der vi diskuterte fremveksten av den såkalte skandirocken på nittitallet, en svært begrenset (og temmelig dustete, må jeg medgi, har aldri brukt betegnelsen selv) term for musikk, der de fremste eksponentene var The Hellacopters og Gluecifer (Og Turboneger, om man er raus med omfanget).

Flammer, tatoveringer og høy kjærlighet til The Stooges, MC5, Misfits og AC/DC (fyll inn masse mer, om du føler deg kallet) lå ofte i folden, og de skandinaviske (og nordiske, Baby Woodrose fra Danmark og The Flaming Sideburns fra Finland var også helt der oppe).

Genren, hvis man kan kalle seg det, oppløste seg selv på mange vis, bandene utviklet seg og verden gikk videre. Likevel har spydspissene gjenforent seg, i tillegg til at et band som The Good The Bad And The Zugly har tatt opp tråden med sin egen variant av arven fra de ovennevnte.

Norske og oslobaserte Fights har allerede vært med i gamet i noe år, men kommer først nå med sin albumdebut, ei skive som bærer den mildt sagt selvironiske og tøysete tittelen «Scampirock» (mens vi fortsatt venter på at noen vil kalle skiva si «Scandinavian Weather» eller «A Couple of Dudes», arbeidstitler som allerede har vært på bordet), som nesten kunne vært en GBZ-låt.

Her blandes hissig punkrock og hardcore med elementer av metal til en herlig orgie av godt humør og lyden av hærverk. Åpningssporet er et godt prov på hvor de vil. Når tempoet halveres halvveis ut i låten, og det allsangvennlige fotballsang-å-å-å-å-å-å-koret stemmes i, er det umulig ikke å smile sleskt, da de høres ut som alle ovennevnte skandirockbandene smeltet sammen til ett, med en scampi på toppen.

Lakmustesten her er vokalen til Sivert Moe, om man fikser den eller ikke, for det er verken Hertis, Biff eller Nicke som slår en, men mer Ivar Nikolaisen og hissig brølevokal i hardcore/metal-gata. At de har humor og unektelig later til å ha det gøy skal heller ikke brukes mot dem, og er dessuten en kjærkommen påminnelse om at rock også kan, og bør, være morsomt. Ti låter – 25 minutt. Tygg på den, fans av sen Pink Floyd og Yes.

PER BERG «Vill Vill Vest» (Apollon Records)

Dette er den tredje skiva til Askøy-mannen Per Berg, og det er en skive man bør låne øret til, om man liker feiende flott folk. Låtene hans er skrevet på dialekt, og er skjeve hverdagsbetraktninger pakket inn i snasen musisering, spilt inn live i studio, for ehhh … autentisitetens del. Og det funker som snus. I hvert fall i en håndfull strøkne låter.

Åpnings- og tittelsporet høres ut som ei blanding av David Eugene Edwards og Tønes, knallfint produsert av Iver Sandøy (kjent fra så vidt forskjellige orkestre som Enslaved og Emmerhoff & The Melancholy Babies). Den følges opp av søte «Amor», en lett og strøken folkpoplåt.

Midtveis i skiva mister jeg litt grepet, der flere av låtene oppleves å skli ubemerket videre uten å feste seg, henter den seg sterkt inn mot slutten med låtene «Knuse marihøner» (for en brillefin låttittel) og den drivende gode «Trollet»; om det bitre, desillusjonerte, konspirative nettrollet som sliter med å akseptere andres vellykkethet.

Kjente ofte et undertrykket sinne Kunne finne caps lock i blinde

Engasjerte seg i politikken Var raus. Med kritikken

Det er bra poesi. Og det er ei bra, om enn noe ujevn, skive Per Berg har gitt ut. Sjekk den ut!