– Du blir sendt ut til en øde øy, og får kun med deg ei eneste skive. Hvilken velger du?– Her kjenner jeg jo at jeg burde si noe eklektisk og obskurt som får meg til å virke smart, men om jeg skal være helt ærlig, tror jeg det må være Springsteens «Darkness on the Edge of Town» (1978). Jeg tror ikke det er noen skive jeg har hørt mer på opp igjennom, og heller ingen andre plater som jeg kommer tilbake til med så jevne mellomrom.
– Åh. Det er ei skive jeg aldri blir ferdig med, men som det tok meg noen år å skjønne storheten til. Vi er jo begge født i 71. For meg var det jo «The River», «Nebraska» og «Born in the U.S.A.» som startet denne Boss-raketten. Du?– Ja, egentlig startet Springsteen for meg sommeren 1984, med «Born in the U.S.A.». Sommeren jeg var 13. Eller 13 og et halvt, som jeg sikkert hevdet. Jeg hadde en bror som var seks år eldre enn meg, og som hadde fått lappen på bil, hvilket gjorde at jeg arvet hans gamle moped. Jeg fikk lov å kjøre den på skogsveiene mellom Veden, hvor det bodde bare 260 pers, der jeg vokste opp, og Tistedal der det bodde 1.350 pers.
– Sommeren virket som en evighet lang, og «Born in the U.S.A.» var soundtracket til den sommeren. Etter det tror jeg «Darkness» var den neste plata jeg kjøpte. I begynnelsen følte jeg ikke helt den var like bra, men etter hvert som jeg ble eldre, så ble den bare bedre og bedre.
– Og den er jo bedre! Du vokste opp på landet, sier du. Jeg bodde på et tettsted med 6.000 pers. Og Odd Nordstoga og Stein Torleif Bjella, som begge er fra landet, har også – i denne spalten – fortalt hvordan Bruce var soundtracket. Hva tror du dette skyldes, at en rocker i New Jersey traff så hardt, også i Bygde-Norge?– Jeg tror det er den underliggende drømmen om landeveien, at det handler om å bryte ut og bare ha fremtiden foran seg, og å jage denne drømmen, selv om man innerst inne vet at man aldri når målet eller den friheten som ligger der fremme. Og den er like relevant og lett å kjenne på, om du bor i ei bygd eller på et tettsted i Norge.
– Jeg vokste dessuten opp i Norges New Jersey, Halden, der Tistad-elva rant forbi, brun og med hvitt skum fra industrien. Henning Kvitnes sa at var du fra Halden, hadde du bare to valg, og det var å spille gitar eller begynne å jobbe på fabrikken. Og jeg var aldri spesielt god på gitar, så jeg endte med noe annet, på et annet sted.
– Haha! Hadde du noen musikalsk mentor som ung?– De første skivene kom nok hjem med broren min, også hadde vi en platebutikk som het Eldorado, drevet av en som het Erik Haagensen, og som var den typen butikk det skal være, der man fikk anbefalt det man skulle digge, og der hørte jeg alt fra Imperiet til Violent Femmes for første gang.
– Han var på en måte en jævla god bartender, som visste hva favorittdrinken til alle kundene var, og som gjorde at du kom hjem med tre skiver du egentlig ikke hadde råd til, men bare måtte ha. Jeg synes synd på dem som ikke får oppleve denne måten å erverve seg smak og musikk på..
– Sukk, det var veldig fint sagt. Hva er det beste du noensinne har sett live?– Oi. Det er noen å velge i her, altså. Springsteen, igjen, på Nye Ullevi i 1985. Jeg var 14 og broren min fikk låne bilen til fatter’n, under forutsetning av at jeg fikk være med. Det var den første store konserten jeg noensinne så, bortsett fra Åge & Sambandet på landsskytterstevnet på Lesja. Og det var helt fantastisk. Jeg hadde så mye adrenalin der ute på plastdekket som var lagt over gresset at jeg trodde kroppen min skulle eksplodere.
– Nick Cave så sent som for 2 år siden i Oslo Spektrum er også en kandidat. Altså, en manende, suggererende, gyngende yppersteprest som tilsynelatende uproblematisk kommanderte en hel folkemengde. Hadde han sagt fra scenen at han skulle dele Rødehavet, så vi kunne gå tørrskodd over, så hadde jeg trodd ham umiddelbart.
– Amen. Det er noe av det beste jeg selv har sett, i konkurransen med samme manns konsert i samme by i 1994. Semireligiøst. Men det er et «men» her i lufta?– Ja! Så jeg tror derfor at jeg skal gå for Steve Wynn på Rio i Halden i 1991. Det var noe med intimiteten, med utvalget av låter som spant fra alle Dream Syndicate-albumene og frem til og med solodebuten «Kerosene Man». Det var som om man sto der og ble flyttet med historiene fra New York, til LA til Mississippi.
– Og bandet var så tight, og gitarsoloene skar gjennom røyk og svette, Wynn danset på sin karakteristiske spastiske, nesten urytmiske måte. Og folk kikket på hverandre og man skjønte man var med på noe helt spesielt.
– Ah, den turneen var helt sjukt bra. Så ham i Tromsø i oktober 1990. Er du sikker på at 1991 er rett årstall her? For han spilte også i Tromsø i 1992, på Dazzling Display-turneen? Viktig nerding, dette! Vi vil ikke ha Tom Skjeklesæther etter oss her!– Det vil vi ikke, nei! Er ikke sikker heller, så vi kan godt si 1990.
– Det gjør vi! Du får sette ditt eget navn under en låt noen andre har skrevet. Hvilket musikalsk kunstverk skulle du ønske du selv sto bak?– Her burde man jo sagt, «I Will Always Love you», eller noe annet som gjorde at man aldri trengte å stå opp fra senga igjen. Men for alle andre grunner enn kommersielle skulle jeg veldig gjerne sett navnet mitt under «Not Dark Yet», av Bob Dylan. Det sier vel noe om at en ikke akkurat er en gladgutt, men jeg tenker at har man skrevet den, så har man egentlig ikke noe som helst mer som trenger å bevises. Dylan rommer like mye i den teksten som det man sitter igjen med etter 500 sider av en veldig bra roman. Og melodien og, ikke minst, formidlingen, er helt OK den også, får en si.
– Greit med royalties der også. Du har valgt tre gamle menn fra USA og nærmer deg selv de 50. Er det kulturell proteksjonisme for gamle gubber du her bedriver?– Haha! Nei, jeg hører jo også på ny musikk, men den musikken som traff meg i de formative årene er den som alltid kommer igjen når man skal ramse opp favoritter. Derfor brukte jeg også av denne musikken når jeg laget TV-serien «Exit».
– Jeg synes noe av det nesten virket litt malplassert, for så bra smak tror jeg ikke på at de karakterene dine har.– Nei, er du gal? Selvsagt ikke! Deres smak er spunnet ut fra en interesse som stoppet rundt «Absolute Music 15», men når jeg skulle løfte inn emosjonelle stemninger, var det mer naturlig å bruke f.eks. «Into My Arms» av Nick Cave. Ikke for at karakterene ville satt det på. Som de ikke ville gjort.
– Dét er vanskelig å krangle på. Til slutt får du lov å ta med deg en død gjenstand ut på øya. Hva pakker du i supply-sekken?– Jeg hadde I alle fall ikke tatt med meg skrivesaker eller en gitar, som mange andre velger. Tenk så ekstremt frustrerende, du har all mulig tid og så i løpet av den tiden, så skriver du verdens beste låt eller en bok god nok til å vinne Pulitzer, men du kan likevel ikke dele det med noen, du er jo alene på ei øde øy. Og ikke bare det, men du dør uten at noen noen gang vet at du har skrevet verdens beste bok eller låt. Eller i verste fall begge deler.
– Haha! Da har du sikkert også tenkt på hva du faktisk vil ha med?– Ja! Jeg hadde derfor heller tatt med en grill. Jeg er jo en helårsgriller, det er faktisk bedre å stå til knes i sne i januar og grille, enn en varm sommerdag. Og med grill kan du i alle fall spise OK mens du venter på å dø på den øde øya.
– Perfekt. Og det skal selvsagt være kull.– Ja, og det er lettere enn å få kjøtt og fisk perfekt enn på et bål. Sågar grønt. Og skal man først være alene over så lang tid, kan man i alle fall bli verdens beste griller, da nyter man fruktene av den økte kunnskapen selv. Jeg skulle således dødd rullende tjukk av selvfanget grillmat. Jeg skulle grillet ting intet menneske har grillet før, og når jeg kjente jeg var døende, skulle jeg gravd meg ned så mye jeg kunne og satt opp lokket som gravstein.