For uinnvidde: Morten er for en sann undergrunnslegende å regne. Rockmusiker, konsertarrangør, plateselskapmogul, festivalsjef, backingmusiker, låtskriver og evig entusiast for rock'n'roll.
Han har spilt i en haug med band opp gjennom tidene, deriblant Stroyers, Siste Dagers Helvete, Cosmic Dropouts, The Joyful Tears, The Tip Toppers, The Twistaroos, The Vikings, Caroline And The Treats og selvsagt powerpop-evighetsmaskinen The Yum Yums. Og masse annet.
Kommende helg spiller han to konserter i Tromsø, én med The Yum Yums og én med Caroline And The Treats. Veldig stas å ha ham med i denne spalten, og på høy tid!
*****************************
– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate. Hvilken?– Det svaret er jeg ikke i tvil om, og det er «Rocket to Russia» (1977) med The Ramones.
– Endelig noen som velger The Ramones! Tusen takk! Vi må snakke om The Ramones, et av tidenes aller beste band! Og hvorfor akkurat tredjeskiva?– Ja, si det? De er jo – som sagt – verdens beste band, og «Rocket To Russia» er deres beste album, med andreskiva, «Leave Home» hakk i hæl. Noe av det flotteste med The Ramones er at de gravde opp, den gang, relativt obskure låter og introduserte dem for et nytt publikum som sine egne. Også blandet de det med sine egne kommende poppunk-klassikere og rene punklåter. The Ramones spiller i det hele tatt en stor rolle i hvordan rock’n’roll-nerder som meg fattet interesse i å begynne å grave seg bakover i musikkhistorien.
– Også skrev de dritbra tekster!– Ja! Tekstene er briljante, og skrevet på en måte ingen hadde skrevet tekster på tidligere. Enkle, men effektive one-linere, som effektivt summerer opp hvordan det var å vokse opp i New York på 70-tallet, selvsagt med masse humor, ironi og sarkasme. Og på «Rocket» innførte de lite grann mer popinfluenser, selv om de alltid hadde det.
– Amen. Du var selv i tidlig tenårene da den kom ut. Oppdaget og digget du skiva i sin samtid?– Ja visst! Eller, jeg kjøpte den ikke med én gang, men jeg hørte veldig mye på svensk radio, og der gikk låtene deres på høy rotasjon. De lå jo knapt på listene noe sted, men ble allerede da oppdaget av ganske mange, også her på berget. Og da jeg spilte i punkrockbandet Stroyers, var de selvsagt viktige. Og det var masse folk som kom og så dem i 1980, da de spilte på Chateau Neuf. Den konserten er faktisk å få på vinyl, utgitt av Ulf, trommisen i Yum Yums.
– Ja, fantastisk! Jeg kjøpte den faktisk av ham. Du fikk sett dem flere ganger, du?– Ja, seks-sju ganger. Blant annet i en gymsal i Sverige, med The Nomads som support.
– Sukk. Nå er det heldigvis ingen som blir misunnelige. Du er fra Moss. Hva eller hvem var det som tente interessen din for disse greiene da?– Nei, det var jo masse lytting på svensk radio, også var det Narvesen Platebar, hehe, i tillegg til den tyske blekka Bravo og de klassiske engelske musikkavisene som Melody Maker, NME og Sounds. Men jeg hadde egentlig ikke noen sånn mentor. Jeg var heller ganske selvgående. De fleste andre på min alder som hørte på rock, digga KISS og Gasolin og sånn, og de som var to år eldre hørte på prog.
– Kan vi da si at The Ramones på sett og vis er en slags musikalsk grunnmur for deg?– Ja, så absolutt! De er både bibelen og grunnloven på én gang.
– Men hva er det aller beste du noensinne har sett live? The Ramones?– Haha! Nei, det er – helt uten tvil – amerikanske The Devil Dogs, på Rio i Halden i 1990, dagen etter deres legendariske konsert på Rockall i Oslo, som var min favorittkonsert i et helt døgn, før de altså gjentok bragden, og gjorde det enda skarpere, i Halden, av alle steder!
– Herre min hatt, dette er jo helt fantastisk! Trond Andreassen i Ricochets hadde samme konsert som sin personlige favoritt da jeg intervjuet ham i samme spalte på forsommeren i år!– Nei! Den konserten han snakket om var også dritbra, og den var det faktisk jeg som booket, men den jeg snakker om var året før.
– De spilte hele debuten og noen låter fra «We Three Kings», som ennå ikke hadde kommet ut. Og fantastiske coverlåter av alt fra The Dictators, DMZ, The Saints, The Fun Things, The Beach Boys, Elvis og The Ronettes, samt deres egne hits, ble hamret inn med største og blodigste alvor. Det var rett og slett sånn det skulle gjøres! Bandet var vilt bra og Steve Baise var mer punkorientert og en av de dyktigste bassistene jeg har opplevd. Man kan fortsatt merke ringvirkninger fra disse konsertene i norsk rock! De som var der glemmer det aldri. Noe å fortelle om til barnebarna!
– Det får du kanskje oppleve også! Her er det mye å ta tak i, men vi har begrenset ned plass. Uansett, det er jo i overkant beskjedent ikke å nevne at du faktisk startet band, og ga ut skive, med nevnte Steve Baise, attpåtil sammen med Knut Schreiner og Thomas Seltzer, fra Turboneger. Som er noe alle burde snakke om – hver dag. Hvordan kom dette til?– Hehe. Nei, altså, på den første Rio-konserten, hadde han med seg noen folk fra Oslo, og han endte opp med å gifte seg med hun ene, og derfor kom han til Norge med jevne mellomrom, til jul og sommer og sånn. Så jeg inviterte ham og Andy (frontfiguren, red.anm.) til å komme over å spille, men Andy var ikke noe hypp, så da ble det heller Steve, Thomas og meg. Også truet Knut Schreiner med å kaste egg på oss når vi spilte live, om han ikke fikk være med, så da ble han også med på gitar.
– Haha! Fantastisk. That’s the spirit! Han må jo ha vært tidlig i tenårene da?– Ja, han var ikke gammal iallfall. I utgangspunktet skulle vi bare spille Devil Dogs-covere, under navnet Devil Frogs, men så ble det å skrive låter og etter hvert gikk vi i studio på Nesodden, der det var å øve som faen, og så bare gå i studio og spille det rett inn.
– Et stykke altfor ukjent rockhistorie, dette. Helt, helt, fantastisk. Du har jo skrevet noen tusen låter. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt noen andre har skrevet da?– «Out of Luck» med Pointed Sticks, fordi det var den første låten vi øvde inn, og den har vært med oss fra starten. Den er selve malen på hvordan vi ville låte.
– Og ikke milevis unna The Ramones?– Hehe! Det er så skjært ned til beinet, og akkurat sånn skal det gjøres, og det er jo ikke veldig ulikt en Ramones-låt, nei, men med litt mer powerpop-feeling, en kul tekst og orgel. Ikke banebrytende, men fin og tøff powerpop, om jenter og kjærlighet og sånt!
– Jeg synes egentlig den høres ut som en jævla Yum Yums-ripoff, jeg!– Hahaha! Enig! Vi har faktisk spilt sammen med dem!
– Hæ? Når?!– På en powerpopfestival i Brooklyn, husker ikke når det var, i 2007, cirka. To tre dager med ren lykke. Og de var superhyggelige folk. De er ikke akkurat digre rockestjerner, og fikk nesten ikke honorar, så de blåste hele hyra på å leie seg en limousin, som kjørte dem til klubben, og tok dem med og kjørte av sted etterpå, som da var til en pub noen hundre meter unna. Haha!
– Hahaha! Du får med deg én ting til på øya. Hva velger du?– Nei, det må jo nesten bli en gitar, da?
– Da må du faen ikke glemme den, sånn som du gjorde da jeg booket Yum Yums en gang for hundre år siden.– Ååååh! Måtte du rippe opp i det der? Det hører dessuten med til historien at jeg fikk det med meg allerede i bilen til Gardermoen, men da var det for sent å snu.
– Men du glemte gitaren like forbanna, når du skulle på turné for å spille gitar.– Ja, off. Og det er ikke eneste gangen det har skjedd. Men jeg tar den med til Tromsø nå i helga!