THE HELLACOPTERS «Eyes of Oblivion» (Nuclear Blast)

Skandirockens nestorer og arketyper.

Bandet som trampet sine Converse hardt ned i en 90-tallssalat av post-grunge, pop-punk og nu metal. Bandet som pekte gitarene sine uironisk til himmels, så kastet seg ned på knærne for å spille solo. Bandet som gjorde det OK å like Kiss og Lynyrd Skynyrd igjen. Bandet som ga rockhånende musikkhipstere utslett på brillene.

Nå er The Hellacopters tilbake. Rocken var tydeligvis ikke død denne gangen heller.

Hellacopters er det siste bandet jeg har hatt et ekte fan-forhold til. Og jeg har virkelig ikke følt meg alene. Kulten av samlere dedikert til dette bandet har bare vokst i perioden svenskene var borte. Nye fanboys og -girls har kommet til.

Les vår gjennomgang av alle skivene her!

Forventningene, eller kanskje forhåpningene, til et nytt album har derfor vært enorme. Spesielt siden ingen har plukket opp rockfanen og vaiet den med like mye kraft, stil og overbevisning etter at The Hellacopters demonterte sin rock’n’roll-kanon i 2008.

Bandet har selv åpenbart vært veldig klar over at det finnes en horde skrubbsultne Hella-boys og -babes der ute. Det har også deres tyske plateselskap Nuclear Blast, som tydeligvis går for ny verdensrekord med et parodisk antall forskjellige – og kostbare – vinylutgaver.

Etter konsertcomebacket i 2016 ville svenskene unngå å bli nok en gjentakende nostalgitripp innen rockens dinosaurfauna. I mitt intervju med bandleder Nicke Andersson i 2018, i forbindelse med The Hellacopters’ konsert i Tromsø, slo bandlederen fast at et nytt Hellacopters-album måtte bli deres beste album. Snakk om å legge lista, haha! I senere intervjuer av kommer det riktig nok frem at halvparten av låtene på dette albumet er rundt 10 år gamle.

Vi kan like godt spole frem til konklusjonen: «Eyes of Oblivion» er ikke The Hellacopters’ beste album. Men det er ei bunnsolid rock’n’roll-skive i en stil og av et format det er underskudd på i 2022.

Det er faktisk ikke en eneste svak låt blant disse 10 sporene.

Der førstesingelen «Reap A Hurricane» krysset oppskriftsmessig av på alle Hellacopters-boksene spilte ikke bandet safe med deres siste smakebit. «So Sorry I Could Die», en bekmørk R&B-ballade, er i mine ører platas aller fineste øyeblikk. Låtens slående svart-hvitt-video ender med en scene fra Skogskyrkogården utenfor Stockholm, i en subtil hyllest av bandets avdøde gitarist Robert «Strängen» Dahlqvist. Gitarspillet hans savnes på denne nye plata.

«A Plow and a Doctor» viser The Hellacopters’ eklektiske miks av punk og boogie. «Tin Foil Soldier» har denne komboen av 70-talls powerpop og slengbukserock som Nicke Andersson perfeksjonerte i Imperial State Electric, bandet han grunnla etter Hellacopters-splitten. Semiballaden «The Pressure’s On» låter som krem, ledet an av herlig Roger McGuinn-inspirert gitarspill.

Gjennom en høyenergisk (you guessed it!) halvtime låter bandet helt knall. The Hellacopters er et formidabelt maskineri på scenen, men dette kommer også godt frem gjennom hele «Eyes of Oblivion».

Trommis Robert Eriksson byr på rike doser av sin signatur-klasking bak slagverket, og Anders «Boba» Lindströms pianospill er minimalistisk perfeksjon. Bandets eneste nye medlem, Dolf DeBorst, er strengt tatt en bedre bassist enn originalmedlemmet Kenny Håkansson.

Gitarduellene mellom Dregen og Nicke Andersson byr på mye fuzzkrydderier, selv om x-faktoren til nevnte Robert Dahlqvist ville gitt melodiene enda et piff i baken. Som vokalist og melodibærer er Nicke svært vanskelig å overgå.

Produsent Chips Kiesbye har, sammen med Andersson, gitt denne plata et kompakt og sprettent sound. Det er ikke noen fettrand på disse låtene, men melodiene er allikevel spekket med plenty av fiffige detaljer. De popper bare opp i så korte stikk at det lønner seg å ha ørene på stilk.

«Try Me Tonight» er knyttneveavslutning på festen. Jeg ser for meg en liten bredbeint og snørrete kis, der han står med haka hevet og et «bare prøv deg, og se hva som skjer»-glis om kjeften.

Og det et som faktisk skjer just nu, ifølge svært sikre kilder, er at The Hellacopters allerede er i gang med «comebackplate» nummer to. Etter å ha hørt «Eyes of Oblivion» fremstår det som en skikkelig dritgod idé.