BEACHHEADS «Beachheads II» (Fysisk Format)
Debutplata var en varslet suksess. Album nummer to likeså. Beachheads har definitivt beholdt popteften – det viste singlene i forkant av denne plateutgivelsen.
«Jupiter» er en enste stor fest, der harmoniene er så uimotståelige at allsang helt på grensen til kor-karaoke blir naturlig. Det er opptur hele veien, og man rekker ikke komme ut av bobla med godstemning før ekkoet av siste akkord har lagt seg.
«Change» er en semiballade med et refreng som ville ha gjort 90-tallets britpopband og R.E.M.-disipler kvalme av misunnelse. «Death of a Nation» er en ordentlig energibombe, med mye småskeivt og fint gitarspill.
Etter flere gjennomhøringer blir det tydelig at disse låtene ble valgt som singler med god grunn. Ellers inneholder «Beachheads II» litt mer kanari, enn berget av hummer jeg hadde to gafler klare for å fråtse i.
Kvelertak-duoen Vidar Landa (gitar) og Marvin Nygaard (bass) utgjør sammen med trommis Espen Kvaløy en solid kjerne, som vet å leke seg sammen. På toppen bærer Børild Haugom melodiene med sin enkle, tydelige røst. Tekstene er smått filosofiske, men noen ganger også hardtslående, hverdagsbetraktninger.
I tillegg til skotske Teenage Fanclub og 70-tallets tyggegummirock er alternativrocken fra 80-tallet (tenk Hüsker Dü) fortsatt en viktig ingrediens for Beachheads. På nyplata hører vi også litt post-punk, som et slags The Fall med melodier, i flekkene.
Denne gangen har godlyd-ambassadøren Frode Strømstad sittet ved knottene i studio. Han har poppet litt popcorn med nye smaker i Beachheads-soundet. Produksjonen er kanskje ikke større, men langt mer variert, sammenliknet med debutplata.
I utgangspunktet fremstår det lurt av Beachheads å skaffe seg en bredere landingsplattform enn den nokså smale powerpopstien. Men nedslaget står ikke alltid til 20 i stil, av den grunn.
«Shine» blir litt sidrumpa og forutsigbar, mens «Live and Let Die» ikke engasjerer. Ellers er det mye bra, og en del i «helt greit»-kategorien. Jeg savner i tillegg en gjennomført albumfølelse. «Beachheads II» fremstår som en del forskjellige eksperimenter samlet under én paraply.
Hadde Beachheads vært en fotballspiller kunne vi skrytt av toppnivået, der de dribler stort sett alle andre i den gitarbaserte popmusikken på ræv. På andreplata roter de allikevel også bort ballen i enkelte situasjoner der fintene blir mer fancy enn evnene tillater. Neste gang regner jeg med at triksene sitter bedre, og at flere låter er av toppformat.