KVELERTAK Driv Torsdag 17. mars 2022
Jeg har sjeldent vært så tent før en konsert, som før kveldens evenement med Kvelertak på studentsjappa i sørbyen.
Sittekonsert, bordservering og avstand: Dra til helvete. Vræling, rølp og moshpit: Hallais, mine gamle venner! Dette er i alle fall følelsen i kroppen, idet adrenalinet pumper opp forventingene enda et hakk.
Jeg vil at det skal gjøre vondt i ørene. Jeg håper at det ryker noen sikringer. Jeg er til og med så raus at spisse albuer og ølsøl for en gangs skyld er velkomment krydder i konsertopplevelsen.
Det nå Oslo-baserte Tromsø-bandet Heave Blood & Die er hyret inn som support for rabagastene fra Rogaland og omegn denne kvelden. Den Spellemann-nominerte sekserbanden gjør en solid jobb som forrett, med «Radio Silence» fra sisteplata som det meste minneverdige øyeblikket. Denne kvelden er det allikevel hovedretten som gir mest å tygge på.
Det er litt sykt å tenke på at denne konserten egentlig skulle vært holdt for to år siden. Folk har ventet lenge på å oppleve Kvelertak. Bandet har på sin side ventet lenge på å spille disse «nye» låtene fra februar 2020.
Idet teppet faller blir det åpenbart at Kvelertak virkelig har savnet dette; å pøse musikken sin utover et oppslukt publikum.
Frontmann Ivar Nikolaisen tenner lunta på festen fra første neve i lufta under rakettoppskytinga «Rogaland».
Noen låter inn i det eksplosive settet begir vokalisten seg ut på en liten monolog, hvor han hyller lærere, helsepersonell og andre yrkesgrupper som har vært helt nede på stålet under pandemien.
Så snur Nikolaisen på det, og vræler ut: «Men det er én gruppe som har lidd enda mer, og det er oss rockestjerner. MEN NÅ ER DET FAEN MEG VÅR TUR!». Bandet kaster seg så hodestups ut i neste låt, til rabiat ekstase blant tilhørerne, og livet føles fullkomment et lite øyeblikk.
Trippelharmoniene fra gitarene til herrene Vidar Landa, Bjarte Lund Rolland og Maciek Ofstad er som tre piler midt i rockblinken, mens hulken Marvin Nygaard danser enda hardere enn tidligere bak bassen.
«Han nye trommisen» – det svært rutinerte rocketrollet Håvard Takle Ohr – tilfører bandet mye nytt bak slagverket.
Ohrs spillestil gir Kvelertak litt høyere hardrock- enn punkfaktor, sammenliknet med forgjengeren Kjetil Gjermundrød. Konserten viser at dette kler flere av bandets nye låter, som er Kvelertaks mest ekspansive både i form og innhold, spesielt godt.
Vokalist Ivar Nikolaisen – mannen med rockhjertet utenpå skinnjakka – er en historie for seg selv. På stage dive nummer fem, seks eller sju slår meg at villbassen med mikrofonen sannsynligvis er eldre enn meg.
Så hva slags seig, men eksplosiv materie er denne kisen egentlig laget av? Har han denne sjeldne rock’n’roll-genetikken til evigvarende menneskelige sprettballer som Iggy Pop og Mick Jagger?
Om man droppet Nikolaisen av på Nordpolen med en Kvikk Lunsj og en pakke fyrstikker, slår han meg som typen som etter noen uker ville komme nonchalant rekende på et isflak i retning fastlandet – med en ølboks i hånda og et glis om kjeften.
Det blir litt teit å omtale noe som høydepunkter i en konsert uten dødpunkter. De aller beste øyeblikkene kommer allikevel gjennom de lengste, mest storslagne låtene fra «Splid»-plata. Den tungt AC/DC- og Thin Lizzy-inspirerte «Fanden ta dette hull!» er stor kunst som masserer musikkhjertet. Gitarorgien «Bråtebrann» er så massiv at man knapt klarer å suge til seg alt det melodiske overskuddet som kommer susende fra alle kanter.
Pandemien er bygones for alle unge og friske, og det er bare så jævlig deilig å endelig kunne få vekten av et fullskala rock’n’roll-orkester rett i trynet igjen.
Kvelertak sørger for utblåsingen vi trenger denne kvelden. Det er lett å bli blaserte i selskap med et band som leverer varene hver eneste gang, men vi må aldri ta øyeblikk som dette for gitt.
Engelske fotballsupportere har en hang til å synge «Can we play you every week?» om laget deres møter en svakere motstander.
Siden Kvelertak viser kontinuerlig toppform er det bare å snu det hånende kampropet på hodet, og be en høylytt bønn: Kan dere spille her hver uke?