Dette innlegget i Byrunden 31. juli 1980 fra «et kontor med utsikt over Torget» får representere det negative:

– Vi har en gatemusikant med cowboyhatt og skaller som holder på å gjøre oss sprø med det ensformige repertoaret han spiller. Vi har inntrykk av at han har sunget den samme sangen hver eneste dag i en hel uke.

Eller trenger jeg å nevne panfløyteinvasjonen på 90-tallet? Plutselig sto det bare en komplett peruansk panfløytekvartett på hvert eneste gatehjørne i hele Norge.

Også hadde du Des Baders enmannsorkester.

Her spiller han rett utenfor Glasshuset i Bodø:

Akkurat passe kaldt

– Jeg spilte i byen for første gang i 1978. Her har jeg kort vei til naturen og kan stå på ski eller fiske når jeg har spilt ferdig for dagen, sa Bader til «Tromsøs» Torgeir Eikeland 20. mars 1996.

Bader spilte på gata for første gang i 1959, men ble ikke heltidsmusiker før mot slutten av 70-tallet. En av grunnene til at tyskfødte Bader kom nordover fra Australia hvor han hadde bodd i 15 år (og plukket opp en sjarmerende aksent), var klimaet:

– Nå [i mars] er det akkurat passe kaldt. Så lenge det er mildere enn minus ti, trives jeg godt på gata. av og til spiller jeg innendørs, men bare mot god betaling. Det blir veldig varmt å stå med dette utstyret inne.

Gatemusikantenes Petter Smart

«Dette utstyret» var stortromme, banjo, munnspill og cymbal montert på et selvkomponert oppheng verdig Kjell Aukrust. Alle enmannsbandene hadde slike.

– Settet har jeg oppfunnet selv, og er et innviklet system som ingen andre som har prøvd har fått til å spille på. Det tok også meg en lang stund å mestre, sa Bader i 2008. Da traff «Tromsøs» fotograf Lars Åke Andersen ham i Krokenbakken. Da sto 71-åringen på snøbrett.

Kanskje var det dette sinnrike systemet som fikk selveste Bob Dylan til å stoppe opp og se på ham? Ryktene sier i det minste at han, Tom Petty og livvaktene deres stoppet opp mens Bader fremdeles spilte på gata i Australia. Ryktet stammer sannsynligvis fra Bader selv.

Venner i Tromsø

Siden Bader oppdaget Tromsø, var han her oppe to ganger i året i 30 år.

– Man tjener bedre penger på større steder sørover i Europa, men det blir rett og slett for varmt for meg, det er mye mer behagelig her, spesielt siden jeg drar på så mye utstyr. Jeg tjener penger nok til at det går rundt, i tillegg har jeg fått venner her, sa han i 2008.

Selv om Des Bader gikk langt i å gjenopprette hederen til ordet «gatemusikant» for oss her i Tromsø, kan ordet fremdeles skremme fanden på flatmark. Men i disse koronatider tipper jeg det snarere vekker assosiasjoner til utepils, sommersol og godt selskap. Et symfoniorkester av panfløyter kan ikke dempe de forventningene.

LES ALLE Feedbacks musikkminner.