Og derfor ble «Tromsølåt» startet i 1976, med det som formål å forbedre arbeidsforholdene til byens musikere, sørlig med tanke på øvingslokaler og spillesteder.

Og første skritt mot målet var en konsert i Fokus kino hvor byens musikere kunne vise fram både seg selv og sine evner. Erfaringene etter den første konserten var delte: de som kom seg inn på den utsolgte konserten fikk oppleve «hvor mye god musikk som lages» i byen.

– Det minst like store konsertpublikummet som forgjeves prøvde å få plass fikk demonstrert hvor dårlig konsertlokalitetene egentlig er her i byen, skrev «Tromsø» 29. mars 1976.

Og mange var overrasket over hvor gode Tromsøs musikere egentlig var.

Fra jazz- til «blodrock»

Anmeldelsen i «Tromsø» noen dager etter konserten var i hvertfall svært positiv.

– Den innstillingen blant de deltakerne, både på og bak scenen, som gjorde dette mulig, våger vi å påstå var den store stjernen i Tromsølåts show – på tross av mye god musikk, skrev Truls Meland i «Tromsø» 30. mars.

For der var virkelig mye god musikk, fra Heiåhås «tradisjonsrike jazzrock» til «blodrock» fra Poujama som slo til med en «energifylt versjon av Bad Co’s ’Feel Like Makin’ Love’».

– Artig var det at deres egen «Pipe Dreamer» (Roy Skog) ble stående som deres beste bidrag.

Gamle kjenninger

Deretter fulgte det på med gamle kjenninger. Jørn og Steinar var plaget med lyden.

– Synd, for de synger fint sammen. Siste låt var best Magna Cartas «Wintersong».

Marit Mathisens Småfolk ble også plaget av lyden, men imponerte likevel. Det samme gjorde Bror Dahls Kvartett.

– Det ungdommelige publikum gav dem en stor mottakelse og brøt ut i spontan trampeklapp.

Deretter fulgte Trubaturix med Turid Pettersen på vokal før det var tid for pause.

Bedre lyd bak i salen

– Den ga oss anledning til å notere at lyden hadde vært bedre bak i salen og på vingene. Fokus er et vanskelig lokale for musikk.

Kvaliteten sank ikke til andre avdeling. Kurt Samuelsens Oktett imponerte med selvkomponert musikk, mens Ræklingan med Jan Arvid Johansen på vokal og gitar, forsterket med tre strykere og en blåser, kom «nærmest det å spille rock utifra nordnorsk tradisjon».

Nordnorsk Visegruppe imponerte også (som vanlig), før Odd Erik Rudes Kvintett igjen viste at Tromsø også var en jazzby på denne tiden.

Sist på programmet sto Sverre og Tage som spilte Bellman, mens funkbandet Heracleum «gjorde rent bord med en duett av brødrene Kjelsberg» og «fyldige blåser-riff».

Konferansieren avsluttet med følgende ord:

– Vi forlater publikum sultne på mer.

Og det gjorde de. Heldigvis kunne både de som var på scenen og de som ikke fikk billetter trøste seg med at NRK var til stede og laget en redigert versjon av den første konserten i det som ble en langvarig tromsøtradisjon.

Følg denne lenka for å se konserten.

Ser dere kjenninger på bildene, så send oss gjerne en epost.