Noe sier meg at vi nordmenn er sulteforet på en skikkelig såpeserie. Det er lenge siden «Dallas» og «Dynastiet» samlet befolkningen fremfor det man da kalte for TV-apparat, og tro det eller ei., det er faktisk tre år siden Juni drakk sin siste klunk med vodka i «Hotel Cæsar». Timingen for den australske serien «Et sted å høre til» («A Place To Call Home») er derfor perfekt.
Også tallenes tale viser at dette har fenget. Ifølge nettstedet Kampanje har «Et sted å høre til» over 700.000 seere på NRKs strømmetjeneste. Det er ganske solide tall for en serie som startet i 2013 og hadde sin siste episode i 2018. I tillegg så er det et sjokkerende høyt antall venner, familiemedlemmer og bekjente som har sagt at dette er noe jeg bare «må få med meg». Det har tydeligvis fungert. I løpet av pinlig få antall dager er jeg allerede ferdig med sesong to, av totalt seks sesonger. Men dette er ikke «bare» en såpeserie. Den er så mye mer, og det er ikke tilfeldig at den har en score på 8.3 på IMDB, for dette er skikkelig bra TV.
Vi befinner oss i den fiktive byen Inverness på begynnelsen av 50-tallet. Familien Bligh, som handlingen utspiller seg rundt, er det nærmeste man kommer kongelige i det vesle samfunnet. Hit kommer sykepleieren Sarah Adams (Marta Dusseldorp) og snur opp ned på samfunnet. Dette til stor forargelse for den «onde» matriarken Elizabeth Bligh (Noni Hazlehurst). Adams viser seg å gjøre inntrykk på de aller fleste, men andre verdenskrig har preget henne på mange vis – noe som sakte, men sikkert setter sitt preg på omgivelsene.
Serien ser dyrere
ut og er langt bedre skrevet enn de fleste andre TV-serier i samme sjanger. Samtidig har den så drøyt mange sjokkerende vendinger at man vanskelig kan kalle det en ordinær dramaserie. Her berøres ikke bare temaer som krig og kjærlighet, men også selvmord, drap, overgrep og traumer i kombinasjon med skikkelser fra fortiden som dukker opp fra intet, og helsprø landsbyoriginaler som skal få deg til å le på de mest absurde tidspunkt. Det heler ender opp med å bli en slags hybrid mellom «Downton Abbey», «Stolthet og fordom», «Med hjartet på rette staden» og «East Enders».
Da jeg skulle forklare samboeren min hvem som var hvem og hva som hadde skjedd så langt, innså jeg at det er så mye sinnssykt mye som foregår i livene til disse menneskene. Men det er kanskje det som også gjør det hele så fascinerende. Historiens rammer er realistiske og nær. Med forholdsvis vanlige mennesker – som også ser ut som vanlige mennesker – som møter på kompliserte (og mindre kompliserte) problemstillinger. Likevel har serieskaper Bevan Lee stjålet en god del fra kioskromanen, både med litt «sømmelig» erotikk og smått merkelig relasjoner mellom det ikke så altfor store rollegalleriet. Samt en hel del uventede vendinger.
I koronaens tid tror jeg vi har et behov for å drømme oss bort til en annen virkelighet. Som ikke nødvendigvis er bedre enn den vi befinner oss i, men som er noe helt annet. Et univers som er forholdsvis harmløst og snilt, selv med krigen som bakteppe og hvor flere av rollefigurene føles som hjemme. Kanskje er det ikke såpeserier generelt vi har hatt behov for, men akkurat denne serien spesielt.
Ikke skam deg, hold deg unna store folkemengder og rigg deg til i sofaen med seks saftige sesonger av australsk melodrama.
Alt ligger på NRK.