Én av grunnene kan selvsagt være at den estiske musikkscenen er helt ræva. Eller at den er helt knall, og at vi eksponeres altfor lite for den her til lands. Jeg er i og for seg åpen for begge deler, og håper selvsagt mest på det siste. Da har vi mye gøy i vente i tiden fremover.

Tallin-baserte Holy Motors er iallfall en flott eksponent for landets musikkscene og et band som burde slå godt an her på berget, der så mange av oss har en tildragelse mot mørk musikk. «Horse» (for et flott cover!) er bandets andre fullengder, men siden den fjonge debuten «Slow Sundown» (2018) var ei slags samling av de første singlene og noe uutgitt restmateriale, kan vi være rause med oss selv og si at du leste om debuten deres her først.

De vender ikke torva og pløyer marka der ingen før har satt musikalske spor, men det er sannelig en forførende eliksir av elementer de har skrudd sammen til sin lavmælte og fine musikk. Elefanten i rommet er uunngåelige Mazzy Star, en referanse de nok allerede er dritlei av bli konfrontert med, med det er uansett en kompliment her i gården. Knappe 30 år etter Roback/Sandoval-debuten må det dessuten være lov.

HOLY MOTORS: Hele skiva serverer jevnt over seige, nydelige og sexy låter perfekt designet for årstiden.

Og Mazzy Star måtte jo i si tid tåle sammenligninger med canadiske Cowboy Junkies, hvis frontfigur Margo Timmins sjarmerte i senk begge kjønn med sine sakrale låter, som de krydret med egenartede og nydelige versjoner av sangene til blant andre Townes Van Zandt og Velvet Underground.

Holy Motors ligger unektelig i denne gata, der man også senser assosiasjonene til navn som Low, Mojave 3, Sewing Room and Nico m.fl.. I bakgrunnen spøker tonene fra The Jesus and Mary Chain («Darklands»-perioden) og Brian Jonestown Massacre.

Men det er jo Holy Motors selv det handler om, og de har pinadø dreisen på faget sitt, der hele skiva jevnt over serverer seige, nydelige og sexy låter perfekt designet for årstiden. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg gjettet at de var fra New York.

Frontfigur Eliann Tulve synger dovent og vakkert, akkompagnert av intet mindre enn tre gitarer, twangy og coole som en morrastein utgave av The Sadies. I tillegg har de en trommis og perkusjonist som slår raffinert og lekkert og gir låtene fylde og egenart.

Det duver så fint av gårde, og skivas åtte låter fordeler seg jevnt over en drøy halvtime, akkurat nok til at du ikke blir snurt, og akkurat så lite at du vil høre det hele flere ganger. Singelen «Trouble» er regelrett enorm, og de andre står heller ikke mye tilbake for den.

Ei god, gammaldags knallskive dette, og mest sannsynlig, jeg våger meg, mest sannsynlig det beste du får høre av musikk fra Tallin i 2020.