Det var nød som brakte ut den flittige mauren i ham. Artisten hadde blitt svindlet av sin egen manager, etter sigende for rundt 5 millioner amerikanske dollar, mens han selv var opptatt med å tjenestegjøre som personlig assistent for sin zenmester på et buddhistkloster i Los Angeles på 1990-tallet.

Cohen vant den påfølgende rettssaken mot den utro tjeneren. Men pengene var borte. Han tok det som han tok de fleste dårlige nyhetene han mottok i løpet av livet: Med et tålsomt, urokkelig smil. Og så satt han seg ned for å tjene penger til sitt og sine barns livsopphold.

Deretter sprang han. Sprang, ja – så raskt de tynne leggene kunne bære, ut på verdens scener. Konsertene Cohen ga i årene mellom 2007 og 2013 er gått inn i historiebøkene som udelt vakre begivenheter. Undertegnede var så heldig å få se flere, og jeg kommer ikke til å glemme dem.

De var som langsomme, myke eksplosjoner av kjærlighet og visdom, godt humør og god vilje. Leonard Cohen kan ha vært det mest grasiøse mennesket som noen gang sang popmusikk på en scene.

Jammen hadde han ikke tid til å lage nye plater også. «Old Ideas» (2012) reiste kjerringa etter den tynne «Dear Heather» (2004), og fikk en fin etterfølger i form av «Popular Problems» to år senere. Da hadde Leonard Cohen sluttet å gi konserter, og trukket innendørs i en leilighet i Los Angeles.

Selv der, mer eller mindre permanent henvist til en stol for skrøpelige kropper, fortsatte livsgjerningen. Sønnen Adam Cohen ble kalt inn for å hjelpe med «You Want It Darker» (2016), som ble Cohens siste album.

Om vi da velger å se bort fra dette, «Thanks For The Dance», som Adam har ferdigstilt etter sin fars død, med nye melodier spunnet rundt det som i overveiende grad var etterlatte vokalspor – og kun det.

Bør vi velge det? Å se bort fra «Thanks For The Dance»? Jeg finner ingen skjellig grunn til at vi skulle det, nei. «Thanks For The Dance» – fin tittel, fint omslag, fint alt sammen – låter som et Leonard Cohen-album og føles som et Leonard Cohen-album. Da er det et Leonard Cohen-album.

Cohen den yngre har, vel vitende om at far er en større kunstner enn ham selv («enn så lenge», kan vi tillegge, for høflighets skyld), gått ekstremt forsiktig og respektfullt i dørene. Ja, på silketøfler smyger han, rundt sin fars spøkelse. Ikke rart. På tidspunktet da disse tekstene ble lest inn, låt Cohens baryton som en formanende Gud.

Ettersom ordene hans har fått så mye oppmerksomhet opp gjennom årene, kan det være at Leonard Cohen er en smule undervurdert som melodisnekker (Bob Dylan synes definitivt det, og la ut om dette i det siste intervjuet Cohen ga, og som er ekstremt leseverdig). Melodiene hans var alltid enkle og rene, og de ble enklere og renere med årene. På de siste albumene hans var de nærmest som skjeletter for stemmen – noe å henge ordene på.

Den hjemmesnekrede estetikken som albumene hans, post-«Various Position» (1984), holdt seg med – rytmeboks, stuerorgel og en viss luftmangel – understreket inntrykket ytterligere. I så måte låter deler av «Thanks For The Dance» som et sonisk step up. Adam har gitt tekstene melodier som minner om hans fars. Men han har også tatt seg bedre tid til å arrangere disse låtene enn pappa ville ha gjort. Den kvinnelige koringen blusser. Nylonstrenggitaren knepper. Kompet duver lett på tå, som en slags bossanova fra Midt-Østen.

Til tross for lidelsene synes det klart at Cohen nøt det faktum at han ikke bare falt om en dag og døde, men at han hadde tid til å forberede seg på den enorme begivenheten. Han snakket om det i det nevnte intervjuet, og han synger om det på «Thanks For The Dance». «Settling accounts of the soul», som det heter.

Alt er på de fleste vis vis som før. Cohen skrev alltid om forgangen erotikk og forestående død, dette var ikke temaer han plutselig snublet over på gamle dager. At erotikken var forgangen og at døden i høyeste grad sto for døren, gjorde språket hans enklere og poesien hans lettere forståelig med årene.

Senperiode-Cohen er rene ord for penga. Skikkelig sen – fra «Dear Heather» og ut – er ofte eksplisitt selvbiografisk også. (Her stopper man opp ved linjen «Thanks for the dance / And the baby you carried / It was almost a daughter or a son» i tittelkuttet).

«The Goal» er en rapport fra sykestolen. «The Night Of Santiago» er ublu erotisk (satt til fortiden, som seg hør og bør, da brystvorter fremdeles «reiste seg som brød»). I «Happens To The Heart» tar han et oppgjør med sin egen kjærlighetsevne én siste gang – og gir seg selv stryk. Men hei, han visste. I uhyggelige «Puppets» legger han langt på vei ned den siste rest av tro på fremtiden og menneskeheten.

Det krigerske, striden, var alltid en helt sentral del i det Cohen skrev. Bildet av ham som en kjærlighetens og – la oss kalle en spade en spade – sjekkingens poet, er i beste fall ufullstendig. Slagmarken var aldri langt unna.

Så et eneste stort smil fra det hinsidige, med andre ord? Næh. Ikke akkurat. Men Cohen var en mann blant gutter, og ble ikke sutrete – og aldri selvmedlidende. I det ligger det en avgjørende forskjell mellom ham og de mange forsøksvis poetiske «singer/songwriterne» som bekjenner seg til hans eksempel. Han var en varm fyr (ganske så kåt også, i sin silde ungdom). Men han la aldri fra seg klarsynet.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at «Thanks For The Dance» er et album som kan stå side med et hvilket som helst annet av artisten. Det føyer seg naturlig inn, som et samvittighetsfullt korrekturlest punktum. Og det altså i en produksjon der tegnsettingen var alt annet enn skjødesløs.

Bravo, Adam. Takk, Leo.