SONDRE JUSTAD «En anna mæ» (Petroleum Records)

Han legger ikke noe imellom, Sondre Justad. Lofotværingen er en type som alltid har sunget og danset med hjertet utenpå drakta – som har gjort han til en av landets mest populære og høyest elskede artister.

Entusiasme og sjarm når allikevel bare halvveis til mål, men det er med god grunn Justad i 2019 ble blant de yngste mottakerne av Gammleng-prisen. På hans tredje album er det mye materie lytteren kan sette tennene i, leve seg inn i, og bruke god tid på å fordøye.

Albumtittelen «En anna mæ», og et plateomslag der Justad bokstavelig talt kler seg naken, er eksplisitte tegn på at Sondre Justad har begynt på nytt. Om ikke «profesjonelt», så på privaten. Men dette er et album der 31-åringen røsker opp gardinene til side, og inviterer oss inn.

Artister som ønsker å fremstille seg selv som «100 prosent ærlige» er det all grunn til å være skeptiske til. Det ender ofte opp i en klein suppe av selvmedlidenhet. Sondre Justad fremstår derimot som genuin, mye fordi han på nyplata tar et nådeløst oppgjør med seg sjøl, og ikke bare retter fingeren mot vanskelige eller trøblete omgivelser.

«Sorry men æ e ikke hjemme / Har ikke vært det på lang, lang tid / Æ har begynt å lign på en fremmed / Værsågod, noen andre får lev mitt liv», synger 31-åringen midtveis i platas andrespor.

Det er mye frustrasjon og forvirring som skal ut i løpet av 12 låter. Men det er også mye lettelse. Justads emo-cocktail trenger ikke sukker eller koffein. Hovedingrediensen er menneskelig energi som har samlet seg opp på flaska lenge. Ikke rart at alt eksploderer idet korka rykkes ut.

Fallhøyden er stor med en slik filterløs selvangivelse, men det er ingenting banalt med «En anna mæ». Mangelen på sikkerhetsnett og ironisk distanse føles derimot befriende. På sitt tredje album leverer Sondre Justad sine beste tekster til nå, og han synger dem med en overbevisning de fleste norske artister kan misunne han.

Rent musikalsk spriker «En anna mæ», som er skrevet og produsert i kompaniskap med svenske Carl Wikström Ask, litt mer.

Justad har fortsatt den klassisk-moderne popmusikken – altså den revitaliserte elektropopen fra 80-tallet – i sin hule hånd. De tre låtene som innleder plata, og den svært spretne «Pause fra mæ sjøl», er storslått og refrengsterk stadionpop. «Sorry» har all i tillegg all god-sentimentaliteten man kan ønske seg.

Her setter Justad standarden alle andre i landet må strekke seg etter.

«Meninga med livet» mangler derimot litt musikalsk egenart, og ender opp farlig nær P3-dusinvare. Singelen «Chill litt» synes jeg er direkte kjedelig. Det påfølgende kosmiske mellomspillet «Det må ha vært» er derimot så kult at Justad og gjengen med fordel kunne ha dratt en komplett låt ut av det musikalske temaet.

Den funky «Et par glass» har mye å by på. Idet låten går inn i fullt «fjelltopp-modus» på tampen, med blendende vakkert saksofonspill i sentrum, vil jeg at den aldri skal ta slutt. Det største sukkertøyet spares allikevel til slutt. Den kontante og beint fram nydelige «Slo så hardt» utgjør en triumferende avslutning på plata.

Etter en 12-låters miks av dramatisk selvutlevering og luftige svev lander Sondre Justad igjen på beina. Jeg tror folk har plenty av fremtidige konsertfavoritter å se frem til her.