THE BLACK KEYS

«Dropout Boogie» (Nonesuch/Warner)

Det er så kjipt når flinke band man har vært skikkelig fan av helt mister det. The Black Keys er bandet som startet opp som en hissig og skranglete garasjerock-duo, men som senere utviklet både låtskrivingen og soundet til noe mye større og mer tilgjengelig, attpåtil uten å miste det.

Snarere heller ble skivene deres gradvis bedre, til det kulminerte i den, på sett og vis, moderne klassikeren «Brothers (The Black Keys album)» (2010), et album spekket med soulstenkte poplåter, med masse bunn og varme i soundet, iblandet den røffe bluesen de bygde uttrykket på de gamle skivene med.

I ettertidens klare lys kjennes skiva altfor lang, med sine 15 låter og knappe en times varighet, men de bra og uhyre catchy låtene er likevel stablet så tett at det uansett funker. Oppfølgeren, «El Camino», som kom allerede året etterpå, ble mottatt med høye kneløft og applaus, men den har overhodet ikke stått seg på de ti årene som har gått. Jeg var lei den uka etter den kom ut.

Bandet har heller sakte, men sikkert, fremstått som mer og mer rutinebasert plankekjøring, der lidenskapen knapt er å spore, samtidig som frontfigur Auerbach har slått seg frem og opp som en av de beste og mest begavede produsenter der ute, fra sitt HQ i Easy Eye Sound i Nashville.

Fjorårets forsøk på å ta bandet tilbake til røttene, «Delta Kream», der de planket coverlåter fra sine gamle blueshelter, var så tafatt, meningsløst umotivert og slapt at det knapt irriterte, og nettopp det at låtmaterialet ikke var deres eget, gjorde det hele litt formildende, at det ikke var så krise, at såpass måtte man tåle at de syslet med under pandemien, til livet ble normalt igjen. Jeg har dog ikke hørt skiva en eneste gang siden, og etter flere latsabbete hvileskjær fra duoen resignerte jeg litt.

«The Black Keys må rebootes. Dra ut kontakten, rydd harddisken og sett på strømmen igjen. Vi vet at dere kan. Svak treer.», avsluttet jeg anmeldelsen i herværende blekke. I ettertid kjenner jeg at jeg burde vært hardere i klypene.

Men nå er det nye tider. Pandemien er på retur, bandet skal på lang turné, og som om ikke dét var nok, har de fått med seg sin gamle venn, og en av vår samtids beste låtskrivere, Greg Cartwright, på laget på tre av låtene. På papiret er dette verdens beste idé, men etter å ha pløyd meg gjennom albumet i sin helhet fire ganger, er det dessverre bare å slå fast at dette er et band, ehhh … past the point of rescue, som Mick Hanly så sårt sang.

Cartwrights egne låter, enten de er for The Oblivians, The Reigning Sound, The Compulsive Gamblers, The Parting Gifts, Detroit Cobras og så videre er noe av det edleste som er hamret ut i den amerikanske sangboka de siste 25-30 årene. Store ord, ja, men det er en objektiv sannhet. Her har han åpenbart møtt på kvist, for dette gjespet av et album er uansett umulig å redde fra den totale sumpen av likegyldighet.

Det låter så kalkulert, så forutsigbart, så lite offensivt og så himla giddalaust at det grenser til å være regelrett provoserende, gitt alt talentet man vet er om bord i skuta. Dette er sånn man tenker seg at det ville hørtes ut om U2 anno 2022 bestemte seg for å lage ei bluesplate, eller at en klesbutikk i Bodø fikk noen fra Westerdal til å lage bluesrock helt uten kanter og brodd, til en kampanje for så selge en «rocka» kolleksjon av dongeriklær. Nei, ingen av delene er en kompliment.

Det som redder skiva fra en seig og ugjennomtrengelig gjørme av meningsløs slapphet og intetsigende formateringsblues, er låten «Good Love», skrevet og fremført sammen Billy F Gibbons, frontfigur og gitarist i ZZ Top. Gitarene hans spruter her, og låten er også skikkelig god. Men det er det dog det eneste å skrive hjem om. Tenk det, at det måtte en 72-årig bluesrocker til for å sparke rumper på ei skive med The Black Keys.

Også er det fint at Greg Cartwright har fått noen ekstra kroner på konto. Det liker jeg. Men jeg hører heller på rare B-sider med noen av hans mer outrerte sideprosjekt før jeg setter på denne skiva igjen. Jeg har nå, offisielt, gitt opp The Black Keys. Synd, for jeg var så himla glad i dem. Så takk for følget, tjommiser. Og lykke til videre.