HEDVIG MOLLESTAD TRIO Storgata Camping, lørdag (Tromsø Jazzfestival)
Drønnet og vrengen fra gitaren. Braket fra trommene og skrallet fra cymbalene. Bassen som strømmer gjennom gulvet, og opp gjennom føttene.
Det er vilt som naturkreftene, i et satans humør. Samtidig med en sømløs harmoni elementene imellom. Aaah, fy faen. Hedvig Mollestad Trio slipper uværet løs fra første anslag denne lørdagskvelden.
Med fingre og plekter vrir, plukker og slår Hedvig Mollestad smertefulle og ekstatiske hyl ut av sin kremhvite Gibson.
John McLaughlin. Terje Rypdal. Tony Iommi. Jimi Hendrix. Det er rock- og jazzhistoriens virkelige gitarmaestroer – eventuelt gitarmonstre – sunnmøringen kanaliserer gjennom sine seks strenger.
Men i kveld er det trioen det handler om. Mollestads solomateriale får ha meg unnskyldt; i samspill med bassist Ellen Brekken og trommis Ivar Loe Bjørnstad bevitner vi en kjemisk reaksjon ingen får til alene. Det er vanskelig å forklare følelsen som treffer deg i magen, og vekker instinktene, idet disse tre tar ladegrep og slipper lyden løs.
– Noen av dere sitter komfortabelt, mens noen av dere står her i skyttergrava, ser jeg.
Hedvig Mollestad gliser, og vender blikket ned på folket foran scenen, etter en kolossal versjon av «Gimbal», fra bandets siste album. Skyttergraver eller motorvei – denne konserten var som å bli overkjørt. Bare at overkjørselen var en nytelse.
Noen feilpasninger fra hver av medspillerne endrer ikke det faktum at trioen ender hver låt med å mose ballen opp i krysset.
Ellen Brekken hadde egentlig fortjent sin egen trio, der hun står og drar maksimalt ut av både elbassen og kontrabassen. Heldigvis fortsetter hun å kose seg sammen med Hedvig og Ivar. Heldigvis spiller de også et knippe av sine aller, aller beste låter i kveld. Denne gjengen har jo plenty av perler å dra opp av smykkeskrinet etter seks-sju album.
Det direkte slemme riffet i «Bewitched, Dwarfed and Defeathered» kverner Storgata Camping til sagspon. Så havner vi plutselig i et dempet, trolsk landskap under «Four Candles» – der Ivar Loe Bjørnstad skaper perkussiv magi innimellom Mollestads nordlysfremkallende akkorder.
«The Art of Being Jon Balkovitch» fungerer som karusell i en helt hinsides runde i improvisasjonsmanesjen. Det er som å bli invitert inn i en alternativ virkelighet. Nå måper jeg så massivt at jeg er nær å måtte plukke underkjeften opp fra gulvet.
At en gjeng kvinnfolk på utdrikningslag kaster seg inn i dansen foran scenen føles, sinnssykt nok, som verdens mest naturlige ting.
Idet Ellen Brekken tar turen ned i salen for å danse sammen med publikum under ekstranummeret når musikkfesten sitt klimaks.
Det er lenge siden jeg fikk ræva mi sparka så grundig som dette. Man blir bare sugd inn i denne, både hellige og uhellige, treenigheten. Måtte trioen aldri, aldri, aldri gå opp i liminga. Takk for konserten!