ELLOS EATNU – LA ELVA LEVE

Regissør: Ole Giæver

Nasjonalitet: Norge

År: 2023

Spilletid: 1t 58m

I kjølvannet av den ferske filmen «Kampen om Narvik» har det vært mye betimelig snakk om hvordan krigshandlingene i Nord-Norge under andre verdenskrig har vært underkjent i den kollektive hukommelsen, og hvor viktig det derfor har vært å fortelle historien, også i populærkulturen. Fjorårets «Krigsseileren» gjorde mye av samme nytte på sitt felt. Da er det bra at det ikke skulle ta like lang tid før Alta-saken (som pågikk i perioden 1968-1982, så det er jo «bare» 40 år siden) fikk en lignende «oppreisning». Det var på høy tid.

Alta-saken har da heller ikke vært en forbigått hendelse i norsk etterkrigshistorie, da den gikk for åpen scene i det politiske Norge, og med full dekning i mediene. Den ble også et viktig vendepunkt for samenes kamp for like rettigheter i Norge. Aksjonene foran Stortinget, sultestreiken fra flere av aktivistene, omstemmingen på Stortinget og iverksettelsen av anleggsarbeidet var en svær sak selv undertegnede (som er født i 1971) husker godt.

Ole Giæver har ikke laget en dokumentarisk film, men forteller historien gjennom den unge og nyutdannede Ester Isaksen (Ella Marie Hætta Isaksen) som har flyttet tilbake til Alta for å jobbe som lærer. Hun skjuler smått sin samiske identitet, både språk og klær, og forsøker å etterleve de holdninger som rår blant de fleste nordmennene rundt seg.

Hun skammer seg. Hun ser sin mor gjør det samme, og hører og ser sin norske stefar (spilt av Finn Arve Sørbøe) mane ut nedlatende fordommer mot det samiske. Dualismen i henne blir fint løftet frem i noen scener der hun farmoren (Mary Sarre) er alene, som både joiker til henne og snakker varmt om det samiske.

Noe av dette kan virke veldig spisset, karikert og stereotypisk; hvordan nordmenn på både lærerværelset, på gata og på serveringsplasser bedrev åpen diskriminering og ren rasisme mot samer, som om vi var i USA før borgerrettighetsbevegelsen.

Det er det likevel ingen grunn til å tro at det er overdrevent overhodet. I 1979 var det bare 12 år etter det ble slått fast som en rett å få undervisning i det samiske språk, og med samisk som undervisningsspråk, og det var fortsatt joikeforbud på enkelte skoler.

Først hele 18 år etterpå skulle Kong Harald, som den første representanten for det offentlige Norge, be om unnskyldning for den uretten den norske stat påførte samene.

I 2023 er vi fortsatt langt unna å være i mål. Feiringen av samisk nasjonaldag får fortsatt folk til å gå åpent ut med samehets. Kommentarfelt i sosiale medier under de fleste sakene som angår det samiske avstedkommer fortsatt masse rasistisk søppel, og samer opplever den dag i dag å bli utsatt for det samme, attpåtil på åpen gate. Selv her i Tromsø. Så jeg tror dessverre ikke skildringene i filmen er spesielt overdrevne.

Ester er den som personifiserer det veiskillet saken ble for både mange nordmenn og samer. Flere nordmenn fikk øynene opp for at vi er to folk på samme territorium, og den statlig påførte skammen samer hadde blitt utsatt for i flere hundre år skulle avta betydelig, om ikke forsvinne, i årene fremover.

I filmen går Ester gjennom en veldig brå endring her, samt flere i familien og i omgangskretsen, muligens i overkant raskere enn hva som ville vært troverdig, men her er det en historie som skal frem, og grepet må muligensderfor tas. Ella Marie Hætta Isaksen er for øvrig svært overbevisende i sin tolkning av rollen, både i de lavmælte og stillestående scenene, som i de mer fartsfylte, der raseri, sorg og frustrasjon bobler til overflaten.

Filmen som sådan er i grunn seigere og mer lavmælt enn det man kanskje skulle tro at denne tematikken byr opp til. Det er ikke masse action og overdreven bruk av smell, gnistsprutende vinkelslipere, raslende kjetting eller nærbilder av ondsinnede og éndimensjonale politimenn (slik tyskere alltid fremstilles i norske filmer om andre verdenskrig). Og det er helt greit, selv om det ikke hadde vært feil å dra mer på heller. Alta-saken var riktig nok en ikkevoldelig aksjon, men det var ikke fritt for verken temperatur eller tumulter.

Giæver har uansett valgt enn annet grep, og det kler historien. Personlige tragedier, familiesplittelser og dystopisk mørke som herjet i kjølvannet av dette behandles lavmælt, og der det opplagte alvoret ikke pakkes inn med utropstegn eller caps lock. Det trengs virkelig ikke heller, og på de to timene er det heller ikke kjedelig eller langtekkelig. Giæver har også unnlatt å gå amok i naturskjønne malerier, noe som sikkert har vært fristende med det utgangspunktet som vitterlig ligger der. I stedet er det menneskene som får komme frem.

Det er i så måte et solid knippe norske skuespillere i sving her også, og bortsett fra nevnte Isaksen, er Marie Kvernmo veldig god i rollen som hennes nedtemte og skamfulle mor, samt at Finn Arve Sørbøe (som Elses stefar) viser at han også behersker filmformatet til fulle. Gard Emil som det aksjonistiske og inspirerende søskenbarnet er også god og vesentlig i både filmens handling og fremdrift.

Jeg ventet for øvrig på en rulletekst som skulle pepre oss med fakta om hele saken som er filmens bakteppe, men den kom ikke, og det fungerte egentlig helt topp, ikke minst var det fint at lyset i salen ikke ble peiset på, men at vi fikk sitte der i mørket og ta filmen mer innover oss.

Det var altså 800 aksjonister som ble arrestert av 600 spesialtrente politifolk, da leiren i Stilla ble ryddet for motstand denne mørke januardagen i 1981. Flere enn 1.000 demonstranter ble arrestert, mange satt i varetekt, og det ble delt ut over fem millioner kroner (i 1981-penger) i bøter. Mange måtte i fengsel på grunn av bøter som aldri ble betalt.

Nå har vi fått en sterk og god film om det som hendte. Det var på høy tid.