THE COSMIC DROPOUTS «Groovy Things» (That’s Entertainment, 1989/2022)
Denne skiva var helt ekstremt viktig for undertegnede. Jeg fikk den i gave av storebroren min da den kom ut, og jeg trodde knapt mine egne ører eller øyne. På coveret stod det en gjeng som altså så så vilt lite norske ut at det var en fryd. I 1989 så selv de som spilte rock ut som om de var discjockeys på ungdomsklubber, der kurong og vaffelkaker var det tøffeste man kunne forvente i andre enden.
Alternativt var de så neddynget i sminke og hårspray, og med dritstygge gitarer i pastellfarger, at det var vanskelig å forestille seg at det kunne komme noe som lignet fuzz ut av høyttalerne. Dessuten var det en periode hvor enhver låt hørtes ut som et trist verdensmesterskap i gitarsoloer. Det var på mange måter ei fæl og krevende tid.
Jeg var vel 17 år da jeg mottok denne 7-spors EP-en (ikke 8, som presseskrivet på denne reutgivelsen påstår, der en remix av «Right Kinda Girl» har lurt seg inn som tredjelåt), som takk og lov kom i det flotte tolvtommersformatet. For coveret var dritviktig. For en guttepjokk stinn av hormoner, med dertil hørende sjelelig forvirring og en konstant søken etter identitet og retning, var dette noe som lignet et sjokk. På en bra måte.
Gutta så så forbanna skumle og tøffe ut. Solbriller, alle – ALLE! – hadde solbriller, myggjagersko, svarte dongeribukser, bollesveis og kule gitarer. Og foran dem, tre pene piker sittende foran en bambinospiller med sirlig utvalgte sjutommere foran seg (en fornøyelig anekdote er at Kari Jaquesson er ei av damene, så man skal åpenbart ikke underkjenne potensielle senskadevirkninger ved å innlemme seg tidlig i rockens univers).
Jeg var forelsket. I alt.
Det var ei klassisk skive jeg den gang ville kjøpt uhørt, utelukkende på grunn av coveret. Heldigvis leverte plata også varene da stiften raff vinylen og det hinsides kule lurvelevenet sprutet ut av anlegget. Masse kvasse gitarer akkompagnert av et hvinende, surklete og frenetisk hammondorgel, og en vokalist som skrek ut aggressive, gutturale og catchy linjer på primitiv engelsk om kjødets lyst, der omtrent hvert eneste vers og refreng ble etterfulgt av primalskrik fra sjelens innerste.
Og de var fra fuckings Moss.
Denne skiva med The Cosmic Dropouts ble på mange måter veien inn i garasjerockens herlige univers, der minst 90 prosent av bandene hadde navn som begynte på The og sluttet på S. The Cramps, The Fuzztones, The Cynics, The Sonics, The Nomads, The Creeps og noen flere andre hadde allerede banet vei inn i hodet, men her var det altså et band fra Norge, fra fuckings Moss, som yppet seg, og det på et uærbødig og herlig uforskammet vis, på den rette måten.
Jeg trodde alle låtene var deres egne, men så fort på coveret at tre av låtene var coverlåter, og det var faen ikke bare å slå opp i leksikon om sånt. Internett var mange år unna. Heldigvis hadde man RockShop i Oslo (broren min bodde i Oslo i 1989, og det var der han hadde kjøpt skiva), der de visste sånt, og etter noen runder med belærende énveismonologer fra den notoriske Herjulv Arnkværn bak kassa, fikk man vite hvem som hadde originalene.
Herjulv var til og med takket på coveret for lån av hammondorgel. Starstruck! Tenk at man stod der og snakket med en som var takket på coveret til ei Cosmic-skive! Når jeg ble stor, skulle jeg også få meg hammondorgel og jobbe i platesjappe. Jeg fikk aldri hammondorgel.
«S. Saxon» viste seg å være Sky Saxon fra The Seeds, og oppdagelsen ble starten på et livslangt fanforhold til dette legendariske bandet. Her gjør Cosmic en versjon av garasje-anthemet «Pushing Too Hard» (herregud, den korte og kantete soloen til Morten Henriksen her), og det tok lang tid før jeg aksepterte The Seeds’ versjon som originalen.
«Got Love» var oppgitt å være skrevet av en J. Moore, som altså viste seg å være blueslegenden Slim Harpo. Cleveland-bandet The Talula Babies, som var oppgitt å ha skrevet «Hurtin Kind», ga ut bare to singler i 1965. Man sugde til seg alt og begynte selv å dykke etter lignende gull på samleskiver fra sekstitallet, og lime alle navnene på innsiden av hjernen.
Kjærligheten til The Cosmic Dropouts døde aldri. Da «Groovy Things» kom ut på nytt året etterpå, nå med gule (og ikke rosa) bokstaver i bandnavnet, på det amerikanske selskapet Skyclad, var den med en haug bonusspor, og det er denne som nå er reutgitt (denne gang med blå bokstaver).
Jeg skal ikke gå amok og ramse opp alle låtene, men at hele sjutommer-EP-en «Crashed Cadillacs And Broken Hearts» fra 1988 var med, utløste vill jubel (en EP man senere anskaffet i to forskjellige versjoner, sånn hadde man allerede blitt). Låten «Sick of You Baby», som er løftet derfra, er en av de tøffeste rocklåtene innspilt på norsk jord.
«It’s Gonna Rain» av Unrelated Segments, et band mest kjent for låten «Cry Cry Cry» (kraftig kanonisert av The Cynics), får også ei suveren overhaling her.
The Cosmic Dropouts fikk ny vokalist (Arne Thelin, som synger her, startet fabelaktige Lust-O-Rama) og ga ut to skiver til, men det er så å si alltid låter med denne første line-up-en jeg tar frem, selv om det var gull å finne også på de neste platene. At den nå gis ut på nytt på vinyl, og attpåtil tilgjengeliggjøres i strømmetjenester, er både viktig, rett og nødvendig.
Den bør eies av alle med en svoren kjærlighet for rock laget med hjartet på rette staden.