Svenske The Hellacopters, med Nicke Andersson alias Nick Royale i front, var spydspissene i subsjangeren som på 90-tallet ble døpt «scandinavian rawk» av internasjonal presse.

Den rastløse 45-åringen har en ekstremt lang CV etter 30 år som artist, låtskriver og produsent, men han blir allikevel nervøs foran alle konserter.

– Takk for sist, og først av alt må jeg gratulere! Du giftet deg i forrige uke, på selveste fredag den 13. Jeg spør som sportsjournalistene: Hvordan føles det?– Tusen takk! Ja, det er en første gang for alt – også å gifte seg. Alt føles veldig bra, bortsett fra at det er så jævlig varmt her hjemme utenfor Stockholm for øyeblikket.

– Du giftet deg med Johanna Sadonis i Lucifer, og Lucifer ga nettopp ut sin andre plate – der du står for trommer, gitar og produksjon. Hvordan mener du selv at Lucifer skiller seg ut fra dine andre band?– Lucifer er faktisk første gang jeg ikke starter bandet selv, men bli med i noen andre sitt band. Musikalsk vil jeg si at Lucifer havner midt mellom ytterligerpunktene av musikken jeg tidligere har gjort, altså mellom Entombed og The Solution. Det er mange av de samme inspirasjonskildene i Lucifer som i alle de andre bandene mine, men Lucifer har røttene i den tyngre biten av rocken fra 70- og slutten av 60-tallet. Black Sabbath-faktoren er høyere enn i mine andre prosjekter, kan man si.

– Hvilke planer har du for ditt andre band Imperial State Electric? Nå er det neste to år siden forrige studioalbum fra dere, som er en liten evighet i Imperial-sammenheng.– Hehe. Ja, det er helt forferdelig, og vi ber om unnskyldning, men vi har planer om å spille inn neste Imperial-plate til høsten. Det har tatt litt tid på grunn av at jeg har hatt mye å gjøre, og har ikke hatt låtmaterialet til et nytt album klart like raskt som vanlig.

– Hvordan liker du å spille gamle låter sammen med The Hellacopters – som på Buktafestivalen –  sammenliknet med å spille nytt materiale med Imperial, Lucifer og andre prosjekter?– Der må jeg være ærlig, og innrømme at å spille ny musikk som regel er morsommere enn å gjøre det gamle. Samtidig finnes det en kjemi i The Hellacopters akkurat nå som jeg liker veldig godt. Noen Hellacopters-låter setter jeg pris på å gjøre, mens andre har jeg spilt litt for mange ganger. Så finnes det noen låter som «(Gotta Get Some Action) Now!», som det alltid er morsomt å spille.

– Du har spilt mange konserter i Tromsø, og én gang tidligere på Bukta – med Imperial. Hvilke forventninger har du foran The Hellacopters’ første konsert i byen på … det må vel være nesten 15 år (2002, journ.anm.)?– Herregud, er det lenge siden vi spilte i Tromsø med Hellacopters? Det føles ikke som så veldig lenge siden. Jeg liker egentlig best å ikke ha noen forventninger, men jeg vet at det blir morsomt etter å ha spilt i Bukta tidligere. Men dette blir altså tredje gang jeg spiller på denne festivalen, faktisk med tre forskjellige band: Imperial, Lars Winnerbäck og nå Hellacopters.

– Ja, selvfølgelig! Blir du fortsatt nervøs før disse festivalkonsertene, etter 30 år som artist?– Ja, jeg blir alltid nervøs, men det finnes ulike grader av nervøsitet. Folk synes det er rart at jeg blir nervøs, men det er ikke noe man kan kontrollere. Jeg har ingen ritualer, men det beste er å få seg en øl før man går på scenen. Bare ikke for mange!

– I fjor erstattet Sami Yaffa fra Hanoi Rock Hellacopters’ originalmedlem Kenny Håkansson, men denne sommeren er det din bandkompis Dolph de Borst fra Imperial som har tatt over bassen. Hva er historien bak byttene av bassist?– Hmm. Det er egentlig ikke jeg som burde svare på det, men Kenny og Sami selv. Det er vel for så vidt ikke noen stor hemmelighet, men jeg er overrasket av at Sami ikke ville fortsette. Kenny hadde vel litt egne greier å ordne opp i… Men jeg kunne ikke være mer fornøyd enn når vi fikk inn Dolph –  både som min venn og som bassist. Når Sami ikke ville mer, føltes som et selvsagt valg å spørre Dolph.

– Hvordan føles det å gjøre låtene spilt inn med Robert «Strängen» Dahlqvist, etter at han døde i fjor?– Det er selvsagt litt spesielt. Samtidig kom Hellacopters’ første gjenforening for to år siden som følge av at «Supershitty to the Max!» hadde 20-årsjubileum. Da vi valgte å fortsette i fjor vurderte vi å bare skulle spille låter fra vår plate nummer to, men som stor fan av musikk selv mener jeg at det er bedre å spille materiale fra hele karrieren. Det er uansett jeg som har skrevet nesten alle låtene både på de tidlige og senere platene, så fokuset er på å gjøre et best mulig sett – ikke hvem som har spilt på studioversjonene. Nå spiller vi for eksempel en låt som «Long Gone Loser» for første gang på lenge, og samtidig er det alltid en del låter man føler at man burde spille.

– Deres gamle kompiser i Gluecifer spiller på Bukta dagen etter dere. Er vi vitne til en slags oppstandelse av den såkalte skandirocken som regjerte for 10-20 år siden?– Det er så synd at de spiller dagen etter oss! Vi spilte samme dag på Hellfest, og Gluecifers konsert var så jævlig bra. Vi burde egentlig ha spilt på samme dag under Buktafestivalen, men det hadde kanskje blitt for gøy, hehe. Når det gjelder skandirock har vår gjenforening neppe noen ting med deres gjenforening å gjøre. For oss kjennes det rett å gjøre dette nå, og situasjonen er sikkert den samme for dem. Det finnes et publikum som ikke fikk sett oss tidligere i karrieren, virker det som.

– Er det aktuelt å gi ut ny musikk med The Hellacopters?

– Ja, vi har pratet om det, men hvilket svar du får kommer nok veldig an på hvem i bandet du spør. Robert (Eriksson, trommer – journ.anm.) ville nok for eksempel gjerne ha gått i studio allerede i morgen. Selv har jeg i prinsippet ikke noe imot å spille inn en ny skive, men samtidig ville det være første gang i min karriere der jeg vil ha et visst press på meg. I Hellacopters er det en arv man må forholde seg til, og jeg innrømmer å ikke være bekvem med å legge et slikt press på meg selv som låtskriver.

foto
GJENFORENT: Fire av The Hellacopters' fem originalmedlemmer står på scenen i Bukta fredag kveld. Fra venstre: Anders Lindström, Andreas Tyrone «Dregen» Svensson og Robert Eriksson. Foran: Nicke Anderson og Dolph de Borst. Foto: Micke Borg

– Hvis vi gir ut en ny Hellacopters-plate, da

det være den aller beste plata vi noen gang vi har laget! Og det er ikke så lett å sette seg ned og skrive ti fantastiske låter, som alle passer på en ny Hellacopters-plate. Kanskje jeg tenker for mye, men det naturlige sparket i rumpa har jeg enda ikke følt – og det er helt nødvendig. Hvis jeg lager en ny Imperial-plate bryr jeg meg ikke om hva andre synes, men med Hellacopters ville det blitt annerledes. Det korte svaret er «Ja, vi har snakket om en ny plate», men vi må ha gode låter på plass. Vi kan ikke gjøre som Metallica på «St. Anger»-plata –  å gå i studio uten å ha noen plan.

– Du er kontinuerlig svært aktiv både som artist, låtskriver og produsent. Hvilke planer har du det kommende året?– I tillegg til å spille inn ny Imperial-plate er Lucifer veldig høyt på prioriteringslista. Det er et veldig morsomt band å spille i, og det føles fantastisk å lage musikk sammen med en person jeg elsker og er gift med. Andre pluss er at jeg får spille trommer i Lucifer, og trenger for første gang ikke bry meg om å ha lederrollen i bandet. Musikalsk har vi inspirasjon og ideer til sikkert fire nye Lucifer-skiver – jeg må bare finne ut hvordan man skaffer seg mer tid, hehe. Det er alltid mye logistikk å forholde seg til, i tillegg til at jeg er livredd for å ha det tråkig som musiker, om du forstår?

– Ja, men kjedsomhet vil jeg anse som en bra ting å frykte. Får vi noen gang høre noe mer fra ditt interkontinentale death metal-band Death Breath?– Jeg spilte inn en ny Death Breath–skive for 10 år siden, der det bare gjenstår å legge på vokalen. Den musikken er uansett så tidløs at vi har ikke har det travelt, hehe. Scott Carlson (vokalist/bassist, journ.anm.) bor jo i L.A., men vi skal nok få plata ut en gang vi begge har tid.

– Du fremstår som en ganske rastløs mann, så jeg forventer nesten at du har noen nye prosjekter vi ikke har snakket om…– Jeg vil ikke kalle meg selv rastløs… Eller, kanskje jeg ikke burde analysere slikt selv. Det er uansett ingen nye prosjekter, men det hadde vært gøy å lage en ny plate med Entombed.

– Entombed? Hvilke planer har dere lagt?– Det finnes ingen planer, bare vilje. Men det er som regel nok! Ellers skulle jeg gjerne ha spilt på Buktafestivalen med Lucifer neste år. Det ville i så fall blitt fjerde gangen, med fire forskjellige band. Og om to år med Entombed – da blir det fem med fem forskjellige, haha!