Den kom ut midt i ferien, og Rayland Baxters tredje album har vært den fineste nyvinningen i lydsporet til min sommer. Dét har faktisk også algoritmene i min fortrukne strømmetjeneste sagt. (Fint at man kan måle slikt. Eller …? Kjør debatt!)

Baxters musikk sorteres fortsatt ofte i americana-kurven, som ikke er en spesielt treffsikker plassering. Nashville-faktoren er lav, og «NashVegas»-faktoren lik null, men countrystempelet kommer nok raskt hvis faren din har spilt pedal steel for blant andre Bob Dylan, Ryan Adams og R.E.M.

Amerikaneren bruker derimot en oppdatert utgave av heartland-rocken som plattform, og med litt av boogiesnerten og attityden til Marc Bolans hardt glamrockende T-Rex som kirsebæret på topp, blir resultatet tilnærmet dansbart.

Der det typiske americana-kompet (bevisst) er litt sidrumpa, er det høyere puls og større trøkk i trompeten til Baxter. Det låter ikke som om denne sørstatsgutten svetter over en halvlunken øl i en dive bar pyntet med sørstatsflagg og okseskaller, men som om han raser nedover motorveien langs USAs vestkyst – med kalesjen nede, og et par «prestasjonsfremmende» cocktailer innabords.

Det står nok noen Big Star- og John Lennon-skiver i hylla til Baxter, men hans mentor er åpenbart The Kinks’ Ray Davies. Som hos Davies er det et undertrykt sinne og en politisk angst hos den unge amerikaneren, som ofte spretter fram i form av sarkasme. Lukker du øynene, er det lett å anta at han spiller og synger lett fremoverlent, stående på tærne.

Plata innledes av fire låter med stort sett godt humør, før vi serveres en mørk plot twist gjennom den intense «Amelia Baker». Og denne Amelia må ha vært litt av et kvinnfolk.

I snaue seks minutter låter det som om unge Baxter trasser seg over en eng av rødglødende kull, mens han hytter med knyttneven opp mot Vårherre, i rabiat fortvilelse over at frøken Baker ikke byr på noe annet enn en iskald skulder. Et aldri så lite mesterverk, og garantert en av de beste låtene du kommer til å høre i år, dette.

Albumets produksjon er stor, men ikke overvektig – selv når strykerekka går inn i Burt Bacharach- modus. Låtene pyntes med en passelig mengde delikate strøk over gitarstrengene og stikk på pianotangentene. Melodiene blir sjeldent skjønne og tiltrekkende – men aldri oversminket – som resultat. Ikke rart, da musikerne er hentet fra Cage the Elephant, Dr. Dog og bandet til det avdøde geniet Elliot Smith.

Ettersom Conor Oberst og Father John Misty kreativt sett stanger litt i veggen for tida, viser Baxter seg på «Wide Awake» som en aspirant til tronen av smart, progressiv gubberock. Friskt blod og null respekt for den musikalske regelboka blir jo aldri feil, i kombinasjon med Baxters betydelige evner som låtskriver.